Vent, det er en gammel krokodille i den steinen?

Jeg reagerte virkelig da jeg leste denne nyheten. Det er én av de der historiene som får deg til å tenke at vitenskapen fortsatt har så utrolig mye uoppdaget.

Her er greia: Forskere i Spania holdt på å undersøke et gammelt fossil — et skikkelig gammelt et — da de skylte ultrafiolett lys på det og oppdaga noe helt fantastisk. Gjemt inni denne steinen i 125 millioner år hadde noen bevart hud, bløtvev og kanskje til og med fargemønsteret til en urgammel krokodilleslektning.

Hvor kult er ikke det?

Møt Montsecosuchus depereti

Denne lille fyren levde i krittperioden, for omtrent 125 millioner år siden. Det vil si rundt 60 millioner år før den berømte T. rex noen gang spaserte rundt på jorda. Fossilfunnet ble gjort i nordøst-Spania, i et område som heter Catalonia, og har ligget på et museum i Barcelona i over hundre år.

Men her er poenget — ingen hadde egentlig sett skikkelig på det før nå. Fossilfundet er bare rundt 50 centimeter langt — omtrent som et nyfødt barn — noe som er bitte lite sammenlignet med dagens krokodiller. Denne lille krokodillen døde nær en innsjø ved kysten og ble bevart i veldig finkornet sediment som etter hvert ble til kalkstein.

Du vet de utrolige fossilstedene der alt bevares i fantastisk detalj? Dette var et slikt sted. Kalksteinen ved Pedrera de Meià er faktisk en del av en UNESCO Geopark nå — et sted som er så viktig for paleontologien at det er vernet.

Ultrafiolett lysets magi

Så hva skjedde? Hvorfor får vi først nå vite om denne krokodillens hud etter at fossilet har ligget på museum så lenge?

Svaret er UV-lys.

Da forskerne Oscar Castillo og Jesús Serrano katalogiserte fossiler fra disse kjente kalksteinsavleiringene, bestemte de seg for å undersøke denne lille krokodillen med ultrafiolett lys. Og da skjedde magien.

UV-lys får ulike materialer til å lyse på forskjellige måter. Fossilert vev reagerer annerledes enn steinen rundt — litt som hvordan noen poster bare avslører skjulte bilder under svartlys. Plutselig ble detaljer som var helt usynlige krystallklare.

"UV-lys lar oss se detaljer som ellers ville forblitt fullstendig skjult i steinen," forklarte Castillo. Og er ikke det bare utrolig? Alle de årene fossilet lå der, holdt på hemmelighetene sine, og ventet bare på riktig type lys for å avsløre dem.

Hva de fant

Hvor skal jeg begynne? Teamet dokumenterte alle mulige bløtvevsdetaljer som aldri hadde blitt sett før hos denne arten.

For det første, huden: De kartla hele mønsteret av epidermale skjell over hele kroppen. Og vet du hva? Skjellene varierte i form og størrelse avhengig av hvor på kroppen de satt. Det ligner på moderne krokodiller, som har ulike skjellmønstre i ulike områder. De oppdaga også at denne urgamle slektningen ikke hadde en høy finne langs halen, slik moderne krokodiller har.

Deretter, sanseorganene: Her blir det virkelig spennende. Forskerne fant bitte små strukturer inne i noen av skjellene, spesielt rundt halsen, lemmene og langs kroppssidene. Hos levende krokodiller kan lignende organer registrere berøring, vanntrykk, temperaturforandringer og til og med kjemiske signaler. Ganske sofistikert greier for et 125 millioner år gammelt dyr.

Men her er det fascinerende: Hos Montsecosuchus dukka disse mulige sanseorganene bare opp i små skjell ytterst på kroppen. Moderne krokodiller har dem fordelt over mye større områder av huden. Dette tyder på at disse sanseorganene kanskje først evolverte i avgrensede områder før de spredte seg over hele kroppen hos senere arter.

Åndedrettssystemet: De fant også bruskstrukturer i brystområdet, noe som viser at denne lille krokodillen allerede hadde et ganske avansert pustesystem — et som hadde fellestrekk med dagens krokodiller.

"Disse egenskapene tyder på at til tross for å være et primitivt dyr, var den allerede godt tilpasset et semi-akvatisk liv," bemerket forskerne. Det gir mening, ikke sant? Hvis du skal lure rundt i innsjøer og elver, må du kunne puste effektivt.

Stripene på halen

Men uten tvil involverer den mest slående oppdagelsen noe ved halen.

Under det ultrafiolette lyset la forskerne merke til vekslende lyse og mørke striper som gikk på tvers av noen skjell på halen. Disse stripene så nesten ut som sebra-striper. Teamet tror dette kan være bevart reste av dyrets opprinnelige fargelegging — altså selve pigmentmønsteret fra for 125 millioner år siden.

Hvis de har rett, ville dette vært det eldste kjente beviset på fargelegging i hele krokodillefamilien. Det er ganske storartet.

Når det gjelder hvilken farge den egentlig hadde? Det vet ingen sikkert. Men en forsker antyda at den sannsynligvis ikke var så veldig forskjellig fra moderne arter, som også har varierte fargemønstre.

Så hva var poenget med disse stripene? Forskerne tror de kan ha fungert som forstyrrende kamuflasje — et mønster som bryter opp dyrets silhuett og hjelper det å smelte inn i omgivelsene. Tenk på hvordan sebraens striper kan gjøre det vanskeligere å skille ut enkeltdyr i høyt gress. Samme idé.

Det hadde vært nyttig for en liten krokodille som prøvde å snike seg på bytte eller unngå å bli noen andres middag i de gamle innsjøene.

Hvorfor dette betyr noe

Her er det som virkelig får meg til å hive meg opp over denne historien: Vi snakker om bevaring av bløtvev.

Bløtvev — hud, organer, brusk — er utrolig skjørt. Det råtner nesten bort umiddelbart etter at et dyr dør. For at det skal overleve 125 millioner år i fossilregisteret, må forholdene være helt perfekte. Dette er sjeldent. Skikkelig, skikkelig sjeldent.

De fleste ganger bevarer fossiler bare de harde delene — bein og tenner. Oppdagelser av bløtvev er paleontologisk versjonen av å vinne i lotto. Hver eneste én er et bitte lite vindu inn i hvordan disse dyrene egentlig var som levende, pustende skapninger.

Dette lille fossilet fra Spania er nå ett av de sjeldne vinduene. Og det det viser oss, er at urgamle krokodilleslektinger allerede var mer komplekse og sofistikerte enn vi kanskje hadde antatt.

Ganske vilt å tenke på, ikke sant? En bitte liten krokodille, bevart ved et tilfelle i innsjøsediment, oversett i en museumsamling i et århundre, og så til slutt avslørt — skjell for skjell, stripe for stripe — under riktig type lys.

Vitenskapen er så kul.

Kilde: ScienceDaily