En 50 år gammel romferd får nytt liv
Tenk deg dette: Du prøver å holde en bil i gang som er nesten 50 år gammel. Problemet? Den står i ingen garasje. Den suser gjennom verdensrommet, over 19 milliarder kilometer unna jorda. Og du kan bare snakke med den via radiosignaler som bruker 18 timer én vei.
Det er Voyager 2. Og NASAs ingeniører har nettopp gitt den nytt pust.
Romfartsbyrået fullførte det de kaller "Big Bang"-operasjonen. Nei, de snakker ikke om universets begynnelse. Men for folkene som har brukt tiår på å holde disse romfartøyene i live, føles det kanskje like stort.
Strømproblemene
Her er greia: Voyager 2 har ingen batterier du kan bytte. Solcellepaneler? Nei. Sollyset der ute er altfor svakt uansett. I stedet går den på det som egentlig er et atomdrevet batteri. En radioisotop-generator som omdanner varme fra plutonium som råtner bort.
Ganske kult, altså. Men baksiden er at plutonium forfaller. Etter nesten et halvt århundre i dype verdensrommet, mister Voyager 2 omtrent 4 watt tilgjengelig effekt hvert eneste år. Det høres lite ut. Men når du allerede går på følkanten, betyr de 4 wattene alt.
Fartøyet har fremdeles vitenskap å gjøre. Det måler ladde partikler, kartlegger magnetfelter, alt sammen som hjelper oss å forstå vårt hjørne av galaksen. Men hvert år må teamet ta stadig tøffere valg om hva som skal holde kjørende.
Den smarte løsningen
Det JPL-teamet gjorde, var å slå av visse strømkrevende systemer samtidig som de skrudde på mer effektive alternativer. Alt uten å la temperaturen synke under det som holder Voyageres systemer fra å fryse og feile.
Tenk på det. De spiller et kosmisk spill der du må sørge for at hvis du skrur av dette, så må noe annet være på. Alt mens ingenting fryser eller overopphetes. Fra 19 milliarder kilometers avstand. Presisjonen og oppfinnsomheten som kreves er helt vanvittig.
Resultatet? Voyager 2s tre gjenværende vitenskapelige instrumenter holder det gående i minst ett år til. Uten denne inngripen hadde de måttet skru av ett før 2027.
Hvorfor dette gir meg gåsehud
Her er det som slår meg med denne historien. Voyager 2 ble skutt opp i 1977. Den fløy forbi Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Det eneste romfartøyet som har besøkt alle fire ytre planeter. Så bare... fortsatte den. Den entret interstellart rom i 2018, og ble et av bare fem menneskelagde objekter som har gjort det.
Og nå, tiår etter sitt siste planetbesøk, finner ingeniører fremdeles nye måter å holde den i gang med ekte vitenskap. Ekte vitenskap som hjelper oss å forstå grensen mellom solsystemet vårt og resten av galaksen.
Voyager 1 får samme behandling neste gang. Teamet regner med å være ferdige i løpet av de neste månedene.
Konklusjonen
Disse romfartøyene ble bygd for å vare fem år. Vi får nesten 50 år ut av dem, og de sender fremdeles verdifulle data. Det sier noe vakkert om menneskelig ingeniørkunst. Og om de sta, geniale menneskene som nekter å gi opp disse små robotene som bare vil mer.
Hver ekstra måned med data fra Voyager-ferdene er en gave. Vi utforsker ikke lenger bare solsystemet. Vi utforsker hva som ligger utenfor. Og takket være svært kreativ teknisk tenkning, får vi lytte litt til.