Krateret som forvirret forskerne i 20 år

La meg være ærlig med deg — da jeg først støtte på denne historien, kunne jeg ikke fatte at det tok forskerne tjue år å finne ut hva som laget et krater i Nordsjøen. Vi snakker tross alt om et hull i bakken … vel, under havbunnen. Burde ikke det være ganske greit å finne ut av?

Jo, det viste seg å være verre enn som så. Og svaret de endelig kom frem til? Fullstendig fantastisk.

Gåten som ikke ville forsvinne

Tenk deg dette: Det er 2002, og geologer holder på med sitt — kartlegger havbunnen — da de snubler over noe rart. Omtrent 130 kilometer utenfor Yorkshire-kysten, gjemt rundt 700 meter under bølgene, ligger et krater som er drøye tre kilometer bredt. Ikke noe spesielt, tenker du kanskje. Kratere finnes overalt på Jorden.

Men her er greia — dette krateret ga ingen mening. Formen, måten bergartene rundt var oppsprukket på, hvordan hele strukturen så ut på skanningene … alt skrek asteroidenedslag. Men ikke alle var overbevist.

Noen forskere mente det var saltavleiringer som hadde flyttet på seg under overflaten. Andre hevdet vulkansk aktivitet hadde fått havbunnen til å kollapse. Debatten ble så opphetet at geologene i 2009 bokstavelig talt stemte om saken. Og her kommer det pinlige: De fleste stemte imot asteroideforklaringen.

Kan du forestille deg å være den stakkars forskeren som sa: «Nei, hør på meg — det er romstein,» mens alle andre bare ristet på hodet?

«Sølvkula» alle lette etter

Vel, la oss spole fram til nå, og den forskeren har blitt fullstendig renvasket.

Et team ledet av Dr. Uisdean Nicholson fra Heriot-Watt University i Edinburgh har nylig publisert funn som setter debatten til evig hvile. Og de klarte det ved å finne noe som fungerer som et bevis på drapsstedet for asteroidenedslag: sjokk-mineraler.

Nå blir det litt vitenskapelig her, men heng med — dette er faktisk kult. Når en asteroid treffer Jorden med tusenvis av kilometer i timen, blir trykket så ekstremt at det faktisk endrer den molekylære strukturen til visse krystaller i bergarten. Vi snakker om kvarts- og feltspat-krystaller som blir omorganisert på måter som kun oppstår under disse massive nedslagsforholdene.

Dr. Nicholson kalte jakten på disse mineralene «en skikkelig nål-i-høystakk-innsats.» De måtte undersøke prøver fra en oljeundersøkelsesbrønn nær stedet, studere bitte små fragmenter under mikroskop, i håp om å spotte disse spesielle mønstrene.

Og der var de. Bevis for at noe fra verdensrommet virkelig knuste dette området for omtrent 45 millioner år siden.

Hva slo egentlig ned der?

Basert på alle de nye dataene — inkludert ultra-detailed seismiske bilder (tenk på det som ultralyd for Jorden) og datasimuleringer — kunne teamet sette sammen hva som skjedde.

Gjerningspersonen var en asteroid eller komet på rundt 160 meter i diameter. Det er omtrent lengden på halvannen fotballbane, eller hvis du foretrekker: omtrent så høyt som Eiffeltårnets første observasjonsdekk. Den kom susende inn fra vest i en grunn vinkel.

Her blir det virkelig dramatisk.

Innenfor minutter etter nedslaget skapte den en mur av stein og sjøvann på over 1500 meter — høyere enn Mount Rushmore. Alt dette materialet krasjet ned igjen og genererte en tsunami på over 100 meter.

La meg si det igjen. En 100 meter høy tsunami.

Til sammenligning: det er høyere enn mange skyskrapere. Hvis noe sånt traff i dag, snakker vi ikke bare om skader på kystlinjen — vi snakker om hele byer som blir visket vekk fra kartet. Den gode nyheten? Dette skjedde omtrent 12 millioner år før de første menneskene i det hele tatt dukket opp, så forfedrene våre slapp å forholde seg til denne spesifikke katastrofen.

Hvorfor bryr vi oss i det hele tatt?

Du lurer kanskje på — greit nok, men hvem bryr seg egentlig om hva som skjedde for millioner av år siden på et sted de fleste av oss aldri kommer til å se?

Her er poenget: Jorden blir truffet av romstein langt oftere enn de fleste tror. De fleste er små og brenner opp i atmosfæren (det er «stjerneskudd»). Men innimellom kommer det noe stort nok til å forårsake virkelig skade.

Ved å studere kratre som Silverpit — ja, det er navnet — kan forskerne bedre forstå hvor ofte slike ting skjer, hva som skjer når de gjør det, og — forhåpentligvis — hvordan vi kan beskytte oss i fremtiden. NASA holder allerede øye med objekter som potensielt kan true Jorden, men hvert eneste krater vi studerer legger til vår forståelse av hva vi egentlig har med å gjøre.

Og la oss være ærlige — dette er rett og slett en fantastisk historie. En gammel kosmisk gjest, et skjult krater, tiår med vitenskapelig debatt, og til slutt beviset for at ja, asteroider treffer virkelig Jorden og etterlater seg geologiske arr som varer i millioner av år.

Det er den typen historie som får deg til å se opp på nattehimmelen med nye øyne, ikke sant?

Kilde: ScienceDaily