Da gravemaskinene ble tidsmaskiner

En anleggsarbeider i Nord-Italia er i full sving med å bygge ny motorvei. Plutselig stopper gravemaskinen med et smell. Under mudderet dukker det opp gamle steinsøyler. Det skjedde nylig i Padua-området, og det er akkurat den typen funn som får deg til å tenke at tilfeldigheter kan være gull verdt.

Tilfeldig funn med dypere mening

Arbeiderne gravde seg gjennom ti meter med elvemudder. Der møtte de restene av et førromersk tempel. Stedet ligger i Ponso, langs traséen til den nye riksveien Padana Inferiore. En moderne vei ble dermed en inngang til en eldre verden. Det er nesten ironisk – akkurat når vi skal knytte sammen nye områder, finner vi spor etter mennesker som levde der for lenge siden.

Inskripsjonene på steinene er det spesielle. De er skrevet på både latin og venetisk. Venetisk var språket til folket som bodde i området før romerne. Disse inskripsjonene forteller ikke bare om teknologi eller teknikker – de viser en verden som allerede var gammel når romerne ankom.

Et tempel som overlevde skiftene

Det funnet viser best er at dette ikke var et sted som ble forlatt. Folk fortsatte å bruke det, gjennom flere kulturer. Venetere brukte det allerede på 400- og 300-tallet før vår tidsregning. Når romerne kom, så de ikke grunn til å rive det bort. De tok det heller i bruk på sine deler.

De fant fundamenter i rektangulær form, omgitt av kolonner. Dette tyder på at det var en viktig struktur, ikke bare en liten helgedom. It’s like a major spiritual center in the old world. Det viser at romerne ofte tok med sig selv og de folka som de fant der.

Steinenes fortellinger

Teamet fant mange små steinsøyler – såkalte cippi. De ble brukt som markører: noen viste grensene til et hellig område,有些