Løftet han ga i jungelen

Tenk deg dette: Du er en ung mann, knapt tyve år. Du kryper gjennom tett jungel med brukket kjeve og knust rygg. Rundt deg ligger det vridd metallet fra bombeflyet ditt. De ni beste vennene dine er døde. Japanerne kommer nærmere. Du har bare klærne på kroppen. Og likevel — du overlever.

Det var det som skjedde med løytnant Jose Holguin den 26. juni 1943.

Og her er det som gjør historien hans helt utrolig: Han ga seg ikke. Han brukte de neste forti årene på å prøve å gjøre opp for seg.

Et bombefly som het "Naughty But Nice"

La meg fortelle deg om dette flyet. Det fortjener å bli huskt. B-17-bombeflyet som Holguin navigerte hadde mannskapet døpt "Naughty But Nice" — og de malte det rett på flykroppen med fargerike oransje bokstaver. Ved siden av? Et bilde av en toppløs brunette i blå skjørt. Dette var unge menn. De hadde humor, personlighet og et ekte samhold.

Flyet hadde allerede jukset med døden én gang før. I mars 1943 hadde japanske jagerfly angrepet og drept en av pilotene. Det bulletthullete bombeflyet klarte likevel å komme seg hjem, ble lappet sammen, og fortsatte å fly. Men 25. juni, under et oppdrag med mål om å bombet Vunakanau flyplass nær Rabaul, var flaksen endelig slutt.

Et japansk nattjagerfly angrep B-17 tre ganger. Begge motorene ble slått ut. Mannskapet gjorde seg klare til å hoppe ut. Mens Holguin kjempet for å hjelpe de andre, gikk flyet inn i en spinn. Han ble kastet ut gjennom neseutgangen akkurat idet bombeflyet craiget ned i jungelen i Baining-fjellene.

Ni mann klarte det ikke. Én gjorde det.

Det verste var bare begynnelsen

Her er hvor de fleste hadde gitt opp, ikke sant? Holguin hadde all grunn til det. Han krabbet gjennom den jungelen i uker uten mat, kjeven knust, ryggen skrikende av smerte. Til slutt fant lokalbefolkningen ham på et sted som het Arumbum.

De reddet livet hans. De ga ham mat, pleide ham, tok vare på ham så godt de kunne.

Men slik er krig — den bryr seg ikke om lidelsen din. Landsbyboerne kunne ikke holde ham trygt. De måtte overgi ham til japanerne, som kastet ham i Rabaul fangeleir. Ingen medisinsk behandling. Tenk deg det — å ligge der med brukket kjeve, og vite at mennene som skulle hjelpe deg er de samme som skjøt deg ned.

Han ble overført til Tunnel Hill POW-leir i 1944, der det ble enda verre. Det var først i september 1945 at australske marine-styrker endelig reddet ham — sammen med bare åtte andre fanger som opprinnelig hadde kommet fra Rabaul.

Han kom seg hjem. Mot alle odds, kom han seg hjem.

Løftet han ikke kunne glemme

Og her blir Jose Holguins historie virkelig spesiell.

Han kunne ha gått videre. De fleste av oss hadde gjort det. Krig er helvete, og det smarte er å legge det bak seg, fokusere på eget liv, prøve å glemme.

Men Holguin kunne ikke glemme.

De ni vennene hans var fremdeles der ute i jungelen. Fremdeles i umarkerte graver — eller verre, begravd som "ukjente" i Honolulu nasjonale minnekirke. Japanerne hadde gravlagt restene deres i grunne graver. Noen levninger ble funnet i 1949, men kunne ikke identifiseres den gangen.

Holguin kjente navnene deres. Han kjente ansiktene deres. Han visste at familiene deres lurte, alltid lurte.

Så i 1982 — nesten 40 år etter havariet — bestilte han sin første tur tilbake til Rabaul. Selv finansiert. Ingen regjering ba ham om dette. Bare han selv og løftet hans.

På den første turen skjedde det noe bemerkelsesverdig: Han møtte en lokal kvinne som hadde hjulpet ham rett etter havariet. Hun var fremdeles der. Hun husket ham fremdeles.

Én tur ble til tre

På den andre turen ledet lokalbefolkningen ham til vraket selv. Der var det, gjemt i den avsidesliggende jungelen i fire tiår — restene av "Naughty But Nice."

Men Holguin var ikke ferdig. Han dro tilbake en tredje gang. Og på den turen, med hjelp fra de samme landsbyboerne som hadde reddet livet hans alle disse årene før, klarte han endelig å bergene levningene til sine fallne brødre.

Alle ni av dem.

Forsvarsdepartementet tok over derfra. Gjennom DNA-testing og nøye research ble hver eneste flyver endelig identifisert — inkludert de som var blitt begravd som ukjente i Honolulu. Familiene deres fikk avslutning. Mennene fikk skikkelige begravelser med full militære æresbevisninger.

Og cockpiten til B-17? Den er nå utstilt på et lokalt museum, komplett med det frekke "Naughty But Nice" nesemaleriet. En verdig hyllest til et fly og mannskap som nektet å bli glemt.

Hva Jose Holguin lærte oss

Jeg har tenkt på denne historien i dager, ærlig talt. Hva driver et menneske til å vende tilbake til stedet der de nesten døde, om og om igjen, bare for å bringe noen levninger hjem?

Jeg tror det kommer ned til dette: Holguin forstod noe som mange av oss glemmer. Dette var ikke bare "falne soldater" eller statistikk. Dette var hans venner. Menn som stolte på ham til å navigere dem hjem. Menn som ikke klarte det.

Han bar den byrden i tiår.

Og vet du hva? Jeg tror det er noe dypt menneskelig over det. Vi lever i en verden der vi ofte prøver å glemme de smertefulle minnene våre, gå forbi dem, late som de ikke eksisterer. Men Holguin gjorde det motsatte. Han møtte traumet sitt direkte, vendte tilbake til skueplassen til hans verste mareritt, og forvandlet det til noe meningsfylt.

Neste gang du hører om en WW2-veteran eller en historie fra "den største generasjonen", husk Jose Holguin. Husk at det modigste han noensinne gjorde ikke var å overleve havariet eller å utstå årene som krigsfange.

Det var å dra tilbake.

Det var å aldri gi opp guttene sine.

Kilde: Popular Mechanics - Naughty But Nice: WWII Bomber Lone Survivor