Hva i all verden var disse vesenene?

Tenk deg dette: Det er over 500 millioner år siden, og havbunnen ser helt annerledes ut enn alt du kjenner igjen. Ingen fisker som svømmer rundt. Ingen krabber som løper over sanden. I stedet møter du rare, nesten utenomjordiske organismer — flate skiver, bladaktige greiner og rillede ovaler som hører hjemme i et feberdrom snarere enn på planeten vår.

Dette er organismene fra ediacara-perioden, og ærlig talt? De er ganske merkelige. Noen ser ut som ingenting som lever i dag, mens andre kanskje er fjerne slektninger av kjente dyr — mollusker, maneter og ribbemaneter kan alle spore potensielle forfedre tilbake til dette gjenget. Det villeste? De fleste hadde bløte kropper. Ingen skall, ingen bein, bare squishy organismer som sjelden fossiliserte i det hele tatt.

«I tre milliarder år var livet på jorda dominert av mikrober,» forklarte Scott Evans, hovedforfatteren av studien. «Så, helt plutselig, får vi disse merkelige marine dyrene som er store nok til å se, og som er i stand til atferd vi ville kjenne igjen i dag.»

Jeg vet ikke hva du tenker, men jeg synes denne overgangen er helt fantastisk. Noe stort forandret seg, og nå har vi funnet et nytt vindu til å forstå akkurat når og hvordan det skjedde.

En manglende brikke er endelig funnet

Her blir det virkelig interessant for vitenskapsnerdene blant oss. Forskere har studert ediacara-fossiler i tiår, men de har vært spredt rundt omkring i verden på veldig spesifikke steder — fra Australia til Europa til Asia. Problemet? Ingen hadde funnet disse fossile typene i Nord-Amerika før.

Frem til nå.

Et team fra American Museum of Natural History og Dartmouth College gjorde en ekstraordinær oppdagelse i Canadas Mackenzie Mountains. Vi snakker om over 100 fossiler, inkludert seks grupper som aldri før er registrert på dette kontinentet. Og her er twistet: noen av disse prøvene er omtrent 567 millioner år gamle, noe som gjør dem 5 til 10 millioner år eldre enn noen andre White Sea-fossiler som noen gang er funnet.

Det er ikke en liten gap. I geologiske termer er det viktig nok til å skrive om en del av tidslinjen vår for dyreutvikling.

Stedet i seg selv er ganske avsides — vi snakker om tradisjonelt land tilhørende Sahtú Dene- og Métis-folkene, som har levd i harmoni med dette landet i utallige generasjoner. Forskerne samarbeidet med disse samfunnene for å utforske området på en skikkelig måte, noe jeg synes er veldig viktig når man driver vitenskap på en respektfull måte.

Møt naboene

La meg introdusere deg for noen av disse gamle skapningene, for de fortjener virkelig å være berømte:

Dickinsonia — Tenk deg et flatt, ovalt vesen med et delt, rillet overflate. Ingen munn, ingen øyne, ingen tydelig forside eller bakside. Det gled i prinsippet over havbunnen og absorbert næring gjennom hele undersiden. En forsker sammenlignet det med et «badeværelsematte» eller «pannekake», noe jeg synes underspiller hvor kult det egentlig er. Dette vesenet var tydeligvis et tidlig dyr, og det var på ferde.

Funisia — Denne kanskje min favoritt. Funisia var en stasjonær, rørformet organisme som levde i klynger av likesized individer. Hvorfor betyr dette noe? Den har det eldste kjente fossile beviset for seksuell reproduksjon. Det stemmer — disse gamle rørene slapp sperm og egg ut i vannet i en koordinert dans, litt på samme måte som moderne koraller gjør det. Når du tenker på det, er det ganske romantisk, ikke sant?

Kimberella — Denne lille aktivisten brukte en muskuløs fot til å skrape mat fra havbunnen. Forskere tror det er en tidlig slektning av mollusker, noe som betyr at det kanskje er en av de eldste kjente bilateriene — dyr med tydelig forside og bakside. Det er ganske viktig i livets slektstre.

Hvorfor bør du bry deg?

Jeg vet hva du kanskje tenker: «Greit med fossiler, men hvorfor betyr dette noe for meg?»

Her er hvorfor: Å forstå når og hvordan komplekst dyreliv først oppstod, hjelper oss å forstå vår egen plass i historien til livet på jorda. Vi snakker om det aller første kapittelet i historien som til slutt førte til alle dyr som lever i dag — inkludert oss.

Denne oppdagelsen viser oss også at det fortsatt er så mye igjen å finne. Lagene med fossiler er dekket av hundrevis av fot med stein som kanskje inneholder enda flere prøver. En av forskerne, Justin Strauss fra Dartmouth, har utforsket denne regionen i omtrent 15 år, og selv han er begeistret for hva mer som kan gjemme seg der.

«Dette er virkelig spennende,» sa Strauss. «Med tanke på vår forståelse av den regionale geologien i nordvestlige Canada, er det stort potensial her til å revidere vår forståelse av ediacara-jordas historie.»

Konklusjonen? Vi har fortsatt så mye å lære om planetens dype fortid. Hvert nye fossilfunnsted er som å finne en ny side i en bok vi trodde vi stort sett hadde lest ferdig. Og personlig? Jeg synes det er utrolig håpefullt.