Fra feltstøvler til kosmiske mysterier: Jakten på det ukjente

De fleste barn drømmer om å bli astronauter eller oppdagelsesreisende. Jay Stratton hadde en litt mer jordnær start. Han meldte seg inn i militæret med tanken om å bli infanterist – fokusert på sekker, våpen og hardt fysisk arbeid. Men noen år senere befant han seg i et høysikkerhetskontor i Washington D.C., mens han stirret på videoopptak som lignet mer på en sci-fi-film enn militær etterretning.

Vi snakker om objekter som svever lydløst nær missilsiloer med et merkelig, gult lys, før de plutselig – svisj! – akselererer raskere enn noe menneske kan forestille seg.

Den ultimate fisketuren (med en atomvri)

Her blir det virkelig interessant. Stratton var ikke bare en tilskuer som satt og så på kornete video; han ble en leder i selve oppdraget med å forstå disse "UAP-ene" (Unidentified Anomalous Phenomena).

I sin nye memoar, Out of the Shadows, beskriver han en av de mest fascinerende strategiene de brukte for å "fiske" etter disse objektene. Militæret hadde en teori: UAP-ene virker å bli tiltrukket av høye nivåer av kjernefysisk energi.

Og hva er vel bedre agn enn en atomdrevet ubåt?

Konseptet var genialt i sin enkelhet: Kjør ubåtens reaktor på høygir, skap en massiv kjernefysisk signatur, og vent. Målet var å se om de kunne lokke objektene nær nok til at de faktisk kunne spore, overvåke eller – om de var heldige – fange en liten bit av teknologien.

Fysikk som ikke gir mening

Møtene Stratton beskriver er ikke bare "lys på himmelen". Dette er objekter som ser ut til å ignorere universets grunnleggende lover. Vi snakker om:

• "Tic Tac"-objektet: Et kjent, glatt, hvitt fartøy som beveget seg gjennom både luft og vann med samme letthet.
• Den spøkelsesaktige sfæren: En seks fot høy ball som drev gjennom kraftig vind i 20 000 fots høyde, som om vinden ikke eksisterte i det hele tatt.
• Umulig fysikk: Objekter som akselererer øyeblikkelig uten synlige motorer, vinger eller fremdriftssystemer.

Oppdagelsens mørke side

Det er ikke bare undring og begeistring. Forskningen har vært tung. Stratton nevner at Roswell-hendelsen i 1947 – den alle trodde var en værballong – kan ha vært noe langt mer biologisk. Han antyder at vrakrestene inneholdt vesener som definitivt ikke var menneskelige.

Men den virkelige tyngden ligger i menneskene. Det enorme sjokket over det pilotene og forskerne observerte, var nok til å føre til alt fra mentale sammenbrudd og oppsigelser til liv som gikk tapt under presset av det uforklarlige.

Min dom: Vitenskap eller science fiction?

Personlig elsker jeg dette temaet. Det flytter hele samtalen bort fra det klassiske spørsmålet "Er det små grønne menn?" til det langt mer seriøse: "Hva er det egentlig som skjer i luftrommet vårt?"

Enten det er snakk om utenomjordiske besøkende, reisende fra andre dimensjoner eller topphemmelig menneskelig teknologi, så forteller én ting oss alt: At militæret bruker kjernefysiske signaturer som agn, betyr at de mener dette er dødsalvorlig. De leter etter noe som er veldig, veldig ekte.

Hva tror du? Hvis du satt ved kontrollpanelet på en ubåt, ville du vært modig nok til å bruke den som lokkemiddel for det ukjente?