Slik fungerer historie

«Historie skrives av vinnerne» – den setningen har du sikkert hørt før. Men en fersk studie viser hvor bokstavelig det egentlig er.

To forskere, Alexander Johannes Edmonds og Eckart Frahm, har publisert funn i Journal of Cuneiform Studies som antyder at den assyriske kongelisten – brukt av historikere i over hundre år – kanskje mangler minst tre konger. Og ja, de tror noen av dem kan ha blitt slettet med vilje.

Her snakker vi ikke om en liten glipp i arkivene. Dette er en av de mektigste sivilisasjonene i den antikke verden som redigerer sin egen historie. Uten kildehenvisninger.

Solformørkelsen som startet et kuppforsøk

La meg fortelle om den første «glemte» kongen. Historien er ganske god.

Det finnes bevis for at noen som brukte navnet Tiglath-pileser – et navn allerede brukt av en tidligere, berømt assyrisk konge – prøvde å styrte den offisielle herskeren Aššur-dān III. Dette var ikke et tilfeldig maktforsøk. Det skjedde rett etter en solformørkelse.

I den antikke verden var himmelbegivenheter som dette å anse som åndelige tegn. En solformørkelse ble sett på som gudenes budskap – perfekt timing for å hevde at man hadde guddommelig støtte.

Denne rivaliserende Tiglath-pileser styrte i omtrent ett år, rundt 763-762 f.Kr., før han ble styrtet. Beviset er en leirtavle i British Museum som dokumenterer kongelige gavegaver fra hans tid. Altså: vi vet han hadde makten en periode. Men den offisielle kongelisten nevner ham ikke.

Grunnen? Aššur-dān III var vinneren. Og vinnerne skriver historien.

En statue uten hode

Den andre saken handler om gammeldags arkeologisk detektivarbeid.

Forskere har i lang tid lurt på en stele – et innrisset steinmonument – funnet i Irak i 1894. Navnet på en konge var ridd bort og erstattet med Tiglath-pileser. I over hundre år har scholars diskutert hvorfor.

Edmonds og Frahm foreslår en enkel forklaring: det fantes en konge ved navn Shalmaneser som styrte rett før Tiglath-pileser III overtok i 745 f.Kr. Da Tiglath-pileser III konsoliderte makten, bestemte han seg for at «vi teller ikke ham som var før meg.» Vips – en konge ble slettet.

Den tredje saken er kanskje den rareste: en hersker ved navn Aššur-uballiṭ. En tekst fra kong Tukultī-Ninurta II nevner et ritualkar restaurert av denne Aššur-uballiṭ, men kongelisten viser ingen slik konge mellom Tukultī-Ninurta I og Tukultī-Ninurta II.

I tillegg ble det funnet en skadet statue i den antikke byen Aššur. Statuen viser en kongelig figur – men hodet mangler, sammen med armene og de kongelige symbolene. Edmonds og Frahm antyder at denne hodeløse kongen kan være vår glemte Aššur-uballiṭ.

Jeg vil ikke være for dramatisk, men... det er mye skade på én statue, ikke sant? Man lurer på om noen var veldig opptatt av å slette denne mannens identitet.

Hvorfor spiller dette noen rolle?

Her ble jeg virkelig tenkt.

Forskerne antyder at den assyriske kongelisten aldri var ment som en objektiv historisk oversikt. Den fungerte snarere som et «legitimerings-kanon» – altså en liste over konger hvis styre var offisielt godkjent av staten.

Var du en kortvarig hersker, en rivaliserende pretendent, eller en som tapte maktkampen? Da kom du ikke med. Din administrasjon kan ha fungert i måneder eller år, men hvis du ikke offisielt tilhørte rett slekt eller politiske fløy? Borte fra historien.

Dette endrer hvordan vi tenker på antikke kilder. Vi behandler gjerne kongelister som pålitelige, nøytrale dokumenter. Men de ble laget av mennesker med politiske agendaer – akkurat som alt annet.

Det store bildet

Jeg er ingen assyriolog (altså en av de virkelige ekspertene på oldtidens Mesopotamia). Men det som slo meg er påminnelsen om at historie ikke bare er «hva som skjedde» – det handler også om hvem som får fortelle historien, og hvorfor enkelte opplysninger overlever mens annet blir... la oss si, strategisk glemt.

Det assyriske riket var en av oldtidens supermakter. De bygde enorme veier, utviklet sofistikerte styringssystemer og skapte fantastisk kunst og arkitektur. Ordet «assyrisk» brukes fortsatt i dag for å beskrive visse typer organisasjonsstrukturer.

Og likevel, selv for denne usedvanlig godt dokumenterte sivilisasjonen, er det fortsatt mye vi ikke vet – eller mer presist: mye som noen ønsket at vi ikke skulle vite.

Det Edmonds og Frahm har gjort, er å gi oss et gløtt bak gardinen til oldtidens statskunst. De viser at maktkamper, politisk legitimitet og historisk minne var like viktige i 700 f.Kr. som i dag.

Neste gang noen sier at historie er objektivt, kan du nevne de tre kongene som ble slettet fra den assyriske kongelisten. Noen ting forandrer seg aldri.

Kilde: ScienceDaily – «Three New Kings of Assyria», studie publisert i Journal of Cuneiform Studies