Lyden som startet en konspirasjon

Okay, la meg fortelle deg om et av mine favoritt-mysterier innen vitenskap — og jeg lover at slutten er tilfredsstillende, selv om den er mindre spennende enn teoriene folk kom med.

I 1997 holdt NOAA-forskere på med sitt i Sør-Stillehavet. De lyttet etter undervannsvulkaner ved hjelp av hydrofoner — fancy undervannsmikrofoner. Men i stedet for vulkaner fanget de opp noe som fikk alle til å stoppe opp og klø seg i hodet.

Det var høyt. Jeg mener, skikkelig høyt. Høyt nok til å bli oppdaget av sensorer spredt over hele Stillehavet — vi snakker over 5 000 kilometer. De kalte det "Bloop-en," som ærlig talt høres ut som noe du ville skreket hvis du slo tåen mot et møbel, men jeg lover at dette er kulere.

Så... Hva var det?

Her blir det morsomt. Frekvensen til Bloop-en lignet veldig på noe et levende vesen ville produsert. En hval, kanskje? Men her er problemet: blåhvaler er de største dyrene som noensinne har eksistert på jorda, og selv de kan ikke lage en lyd som dette. Bloop-ens amplitude tydet på noe omtrent dobbelt så stort som en blåhval.

Da tok internett av. Du hadde de fornuftige folkene som foreslo kanskje det var en uoppdaget art — havene våre er fortsatt skikkelig mystiske, tross alt. Jeg mener, børselen ble antatt utdødd i 66 millioner år helt til en ble funnet i en fiskers garn i 1938. Hvis det kan skje, hvem sier at det ikke lurer noe massivt i dypet?

Så hadde du de mindre fornuftige folkene (mine favorittfolk) som påpekte at Bloop-ens koordinater var mistenkelig nær der R'lyeh ville ha vært — den sunkne byen i H.P. Lovecrafts fiksjon der den tentakkel-aktige horroren Cthulhu venter på å reise seg. Noen var genuint overbevist om at vi hadde tatt opp ropet til en gammel sjø gud.

Andre satset på kjempeblekkspruten — et ekte dyr som kan bli opptil 14 meter langt — men forskerne avfeide det fordi blekkspruter rett og slett ikke har biologisk utstyr til å lage lyder som det.

Den Kjedelige (Men Kulere) Sannheten

Etter år med undersøkelser, med hydrofonene sine stadig nærmere Antarktis, løste NOAA-forskerne omsider saken i 2005.

Det var is. Spesifikt var det et is-skjelv — lyden som produseres når massive breer brekker og enorme isbiter løsner (en prosess som kalles "kalving"). Når isfjell skraper mot havbunnen eller hverandre, lager de disse utrolig høye, lavfrekvente lydene som kan reise tusenvis av kilometer.

Så egentlig hadde et skikkelig, skikkelig stort isstykke nær Antarktis en skikkelig, skikkelig dramatisk dag, og hele Stillehavet fikk høre om det.

Hvorfor Dette Fremdeles Forbløffer Meg

Her er hva jeg elsker med denne historien: i åtte år klarte Bloop-en virkelig å forvirre forskerne. Vi vet fortsatt ikke nøyaktig hvilket isfjell eller hvilken bre som var ansvarlig. Vi vet bare hva det var, ikke hvem (eller... hva) det var.

Og ærlig talt? Det gjør det enda mer fantastisk for meg. Vi lever på en planet der massive ishyller på størrelse med byer kan sprekke opp og produsere lyder som kan oppdages over hele hav. Der breer som kalver i Antarktis lager lyder som, hvis du ikke visste bedre, ville du sverget kom fra et Cthulhu-lignende vesen.

Naturen er rart, folkens. Og noen ganger er den virkelige forklaringen mer vidunderlig enn monsteret.