Vitenskapens verden blir mindre... eller er den det?
Her er noe som kanskje vil overraske deg: Noen av de største gjennombruddene innen vitenskap har ikke kommet fra enslige genier som arbeider i isolasjon. De har kommet fra samarbeid mellom forskere fra ulike land, ulike bakgrunner og ulike perspektiver som slår seg sammen for å løse problemer ingen av dem kunne taklet alene.
Så da jeg hørte at NIST – National Institute of Standards and Technology, en av Amerikas mest prestisjefylte forskningsinstitusjoner – planlegger å begrense utenlandske forskere ved sine laboratorier, må jeg innrømme at jeg ble litt bekymret.
Hva skjer?
Uten å gå inn i de detaljerte spesifikke detaljene i den konkrete politikken (siden hele artikkelen lå bak en av disse irriterende betalingsmurene), ser den generelle ideen ut til å være at NIST innfører nye tiltak for å begrense deltakelsen av utenlandske statsborgere i sine forskningsprogrammer. Dette følger en bredere trend vi har sett de siste årene, der bekymringer om tyveri av intellektuell eiendom, teknologioverføring og nasjonal sikkerhet har ført til økt granskning av internasjonalt samarbeid innen vitenskap og teknologi.
På den ene siden forstår jeg det fullt ut. Regjeringer og institusjoner har legitime bekymringer om å beskytte sensitiv forskning, spesielt på områder som kvantedatabehandling, kunstig intelligens og avanserte materialer – felt der USA prøver å opprettholde en konkurransefordel. Ingen ønsker at deres banebrytende forskning skal ende opp i feil hender.
Men her er saken...
Vitenskap har alltid vært internasjonal. Noen av de viktigste oppdagelsene i amerikansk historie ble gjort av innvandrere eller utenlandske forskere. Einstein ble ikke født i USA. Det samme gjelder dusinvis av nobelprisvinnere som har bidratt til amerikanske forskningsinstitusjoner.
Når vi lukker dørene for internasjonale forskere, avviser vi ikke bare enkeltpersoner – vi blokkerer potensielt banebrytende ideer som kunne kommet alle til gode. Dessuten, la oss være ærlige: Andre land vil ikke slutte å samarbeide med hverandre mens vi finner ut av dette. Vi kan ende opp med å falle bak.
Å finne balansen
Se, jeg sier ikke at sikkerhet ikke betyr noe. Det betyr absolutt noe. Men generelle restriksjoner føles som å bruke en slegge for å knekke en nøtt. Det må finnes en smartere måte å beskytte det som betyr noe, samtidig som vitenskapen holdes åpen og samarbeidsvillig.
Kanskje er det bedre kontrollprosesser. Kanskje er det klarere retningslinjer for hvilken forskning som kan deles og hvilken som ikke kan. Kanskje er det å investere mer i å forstå potensielle risikoer, i stedet for bare å bygge murer.
Sannheten er at den beste vitenskapen skjer når briljante sinn samarbeider på tvers av grenser. Jeg håper vi finner en måte å beskytte sikkerheten vår OG holde den ånden i live. For til syvende og sist respekterer de største truslene mot menneskeheten – klimaendringer, sykdommer, knapphet på ressurser – heller ikke grenser. Og å løse dem vil kreve at vi alle jobber sammen.
Hva tenker du? Er begrensninger på utenlandske forskere en nødvendig sikkerhetsforanstaltning, eller gjør det mer skade enn gavn? Jeg vil gjerne høre dine tanker.
Kilde: https://www.science.org/content/article/nist-moves-restrict-foreign-scientists-its-labs