Da vitenskapen fikk en tragisk hjelper
La meg fortelle deg en av de mest hjerteskjærende historiene i vitenskapens historie. En historie om et merkelig lite froskedyr, en brilllant forsker med for mye integritet, og en skandale som kanskje var et oppdrag.
Fødselshjelperfrosken: naturens rareste pappa
La oss først snakke om dette bisarre dyret. Fødselshjelperfrosken (Alytes obstetricans) er en av de skapningene som får deg til å lure på om evolusjonen hadde en dårlig dag da den designet dem.
Disse små amfibiene gjør noe bemerkelsesverdig: i stedet for å legge eggene sine i vann, som vanlige frosker, parer de seg på tørt land. Og her blir det virkelig rart – hannen bærer partnerens befruktede egg viklet rundt bakbeina. Han går bokstavelig talt rundt med fremtidige unger som en ryggsekk. Derav navnet «fødselshjelper».
Fordi disse froskene har utviklet seg til å pare seg på land, mangler hannene de ru «paringsvortene» på føttene som akvatiske frosker bruker for å holde seg fast under de mer intime øyeblikkene. De små ujevne vortene er kun et kjennetegn for vannelskende frosker.
Nå kommer Paul Kammerer inn i bildet.
En forsker forut for sin tid
Kammerer jobbet ved noe som het Vivarium i Wiens Prater-park på begynnelsen av 1900-tallet – grunnleggende sett et forskningsakvarium og terrarium, et sted der forskere lekte med skapninger de fleste av oss aldri hadde hørt om.
Og Kammerer drev med noe fascinerende: han testet en av de mest kontroversielle ideene i biologien.
Det florerte nemlig en teori som het Lamarckisk evolusjon. Oppkalt etter Jean-Baptiste Lamarck, foreslo den at egenskaper foreldrene utvikler i løpet av livet – som sterkere muskler fra hardt arbeid – faktisk kunne arves av barna deres. Din langhalsede giraff-ancestor strakte halsen for å nå høye blader, og vips, alle fremtidige giraffer hadde lengre halser.
Dette konkurrerte med Darwins idé, og i tiden etter første verdenskrig ble det voldsomt politisk. Sovjetunionen ELSKET Lamarckismen fordi den passet fint med deres ideologi om miljøtransformasjon. Neo-darwinister, støttet av vestlige forskere, så annerledes på det. Det som startet som en vitenskapelig debatt, ble en ideologisk krig.
Eksperimentet som startet alt
Her er hva Kammerer gjorde: Han tvang fødselshjelperfrosker til å pare seg i vann i flere generasjoner. Og noe rart skjedde – avkommet begynte å utvikle paringsvorter på føttene. De grepende ujevnhetene som landparende frosker angivelig skal mangle helt.
Dette var enormt! Hvis sant, betydde det at froskene utviklet nye egenskaper som svar på miljøet sitt og sendte dem videre til babyene sine. Lamarckismen var renvasket!
Eller var det?
Sprekker i fasaden
Her er greia – og dette er der Kammerers historie blir virkelig tragisk. Han selv var faktisk ikke engang sikker på at eksperimentet beviste det folk ville at det skulle bevise.
I en forelesning i 1923 innrømmet Kammerer at kanskje dette ikke egentlig var arv av ervervede egenskaper i det hele tatt. Fødselshjelperfrosken kan ganske enkelt ha revert til en urgammel form. Tenk på det: kanskje for millioner av år siden var frosker med paringsvorter normen, og våre landelskende fødselshjelperfrosker mistet dem over tid. Sett dem tilbake i vann, og – overraskelse! – egenskapen dukker opp igjen som en lenge sovende familierelikvie.
Kammerer hadde MYE bedre bevis fra andre eksperimenter. Arbeidet hans med salamandere, sjøpunger og blinde hulefrosker var dokumentert og solid. Men ingen virket interessert i det.
Skandalen
I august 1926, bare uker før Kammerers død, publiserte Nature artikler som avslørte at et bevarte eksemplar fra labben hans var blitt injisert med indisk blekk for å få det til å se ut som om det hadde paringsvorter. Noen – kanskje en labassistent, kanskje en fiende – hadde forfalsket beviset.
Det vitenskapelige miljøet kastet seg over ham. William Bateson, en av genetikkens grunnleggere, hadde ikke klart å replikere Kammerers resultater i sin egen lab. I stedet for å akseptere at ulike forhold kunne gi ulike utfall, bestemte Bateson seg for at Kammerer måtte være en bedrager. Han festet seg ved fødselshjelperfrosken som sitt våpen.
Slutten
- september 1926 gikk Paul Kammerer ut i skogen utenfor Wien og skjøt seg selv. I selvmordsnotatet klaget han over urettferdig behandling fra kollegene sine. Han hadde et poeng.
Men her er det som hjemsøker meg ved denne historien: rett før hans død hadde Kammerer holdt på å pakke for å flytte til Moskva. Han skulle jobbe med Ivan Pavlov for å bygge et nytt forskningsinstitutt. Uansett hva som skjedde, var han fortsatt etterspurt. Han hadde fortsatt tilhengere.
Og greia er – vi vet fortsatt ikke med sikkerhet hva som skjedde. Forfalsket Kammerer eksemplaret? Gjorde noen andre det for å ødelegge ham? Var det en overivrig assistent som prøvde å begeistre sjefen sin?
Hva denne historien forteller oss
Vitenskapen skal være objektiv, ikke sant? Bare følg bevisene dit de fører deg. Men denne historien minner oss om at forskere er mennesker med egoer, politiske allianser og et behov for å ha RETT. Da Lamarckismen ble knyttet til sovjetisk ideologi, ble det farlig å støtte den. Kammerer var ikke bare en forsker – han var et potensielt symbol i en ideologisk krig.
Den tragiske ironien er at Kammerers faktisk sterkeste bevis for arv av ervervede egenskaper kom fra eksperimenter som ikke kunne avvises som atavisme. Men ingen ville se på dem. De ville ha fødselshjelperfrosken, det vakre bisarre dyret, til å være beviset.
Et århundre senere debatterer vi fortsatt hvor mye miljøet former oss og barna våre. Epigenetikk har vist at opplevelser kan etterlate kjemiske merker på DNA-en vår som påvirker fremtidige generasjoner. Kanskje Kammerer hadde rett likevel – bare for tidlig, og for kontroversiell, for sin tid.
Én ting er sikker: Fødselshjelperfrosken vil for alltid være knyttet til Paul Kammerer, en mann som enten begikk vitenskapelig bedrageri eller ble ødelagt av det. Og vi får kanskje aldri vite hvilket.