Da et fly med en atombombe rullet av hangarskipet og forsvant i Stillehavet

Denne historien klarer jeg rett og slett ikke å legge fra meg.

Tenk deg dette: Desember 1965. Vietnamkrigen raser. USS Ticonderoga — et hangarskip fra andre verdenskrig — er på vei tilbake til Japan etter nok en runde med bombetokt over Nord-Vietnam. På papiret skulle dette være nok en helt vanlig dag. Men «vanlig» viser seg å være et farlig ord når atomvåpen er involvert.

Mannskapet holdt på med en standardøvelse: de lastet og losset en B43-atombombe fra et Douglas A-4E Skyhawk-angrepsfly. Dette var ingen lekebrask. Vi snakker om et termonukleært våpen med en sprengkraft på opptil 1 megatonn. Til sammenligning: det Hiroshima-bomben slapp, var rundt 70 ganger svakere. En slik dims kan utslette en hel by på et øyeblikk.

Sjøkaptein Chief Petty Officer Delbert Mitchell var til stede den dagen. Han husket det som om det var i går da han senere snakket med US Naval Institute. Teamet hans hadde sjekklister for alt — seks personer, hver med sine spesifikke oppgaver. Hans jobb? Sørge for at våpenet stod på «sikker» og rapportere til mannskapssjefen. Da de trakk av den grå presenningen over bomben og så merkingen «Y1», sa Mitchell at hjertet sank i brystet. Alle visste nøyaktig hva de hadde med å gjøre.

De brukte en spesialdesignet hydraulisk truck til å løfte den drøye 950 kilo tunge bomben på plass under Skyhawk-en, festet den skikkelig, og så på mens flyet ble dyttet inn på heisen ved flyplass nummer to. Det var da alt gikk galt — bokstavelig talt.

Her er greia med Ticonderoga som de færreste kjenner til: Dette hangarskipet hadde en sideløfter. I stedet for heiser midt på skipet som de fleste hangarskip, stakk nummer to-heisen ut fra skrogsiden, fritt utover havene. Én hel side var helt åpen mot havet. Jo, det var sikkerhetsnett for å hindre mannskap i å falle i, men det nettet var definitivt ikke designet for å stoppe et nesten tonn tungt fly fra å rulle over bord.

Skipet svingte til styrbord. Og da det gjorde det, tippet dekk — og dermed også heisplattformen. Plutselig befant Skyhawk-en med atomladningen seg på en liten skråning, vippet rett mot den ubeskyttede kanten. Mannskap blåste i fløytene i panikk, prøvde å advare piloten, løytnant Douglas Webster. Men av en eller annen grunn — kanskje han var distrahert, kanskje han lette etter noe i cockpit — virket det ikke som han la merke til noe.

Og så... var det over. Skyhawk-en rullet over kanten og stupte ned i Stillehavet. Vekten av den bomben trakk alt ned fort. Ingen fikk tid til å reagere. Flyet, piloten, og det farligste våpen du kan tenke deg — alt sank som en stein, omtrent 110 kilometer fra Kikai-øya i Japan.

Det var for 59 år siden.

Og her kommer det virkelig urovekkende: De har aldri funnet det. Denne megatonn-klassen atomladningen ligger fremdeles et sted på bunnen av Stillehavet, og så langt jeg vet, har ingen konkrete planer om å dra og lete.

Jeg vet ikke med deg, men når jeg leser historier som dette, lurer jeg på alle de nære øyeblikkene, menneskelige feilene, og den absolutte mirakelen at vi ikke lever i en langt skumlere verden. Noen lastet en by-dreper på et fly, så det rulle av siden av et skip, og så var det det. Livet gikk videre. Hangarskipet fortsatte oppdraget.

Kanskje den bomben ligger der nede for alltid, en stille påminnelse om hvor skjøre systemene våre egentlig er. Eller kanskje en dag bestemmer noen seg for at det er verdt bryet å fiske den opp.

Inntil da? Den er rett og slett... der ute. Og venter.