Da atom bomber falt over Spania
Den hemmelige operasjonen som gikk galt
Tenk deg dette: Du er fiskermann utenfor den spanske middelhavskysten en januarkveld i 1966. Plutselig kommer to fly kræsjende ned fra himmelen. Eksplosjoner lyser opp nattehimmelen. Så begynner det å regne atomvåpen.
Dette er ikke science fiction. Dette skjedde.
Hva i all verden var Operation Chrome Dome?
På midten av 1960-tallet var verden midt i den kalde krigen. USA og Sovjetunionen stirret på hverandre med atomvåpen rettet mot begge sider.
Chrome Dome var en amerikansk militæroperasjon som gikk ut på dette: B-52 bombefly fløy hele tiden rundt i luften, lastet med hydrogenbomber. Poenget var avskrekking. Hvis Sovjet noen gang angrep, ville disse flyene allerede være i luften — klare til å slå tilbake.
Det var en nervepirrende strategi. Flyene holdt seg borte fra fiendtlig territorium, men aldri langt unna. De fløy i rutemønstre over Nord-Atlanteren, Middelhavet og Arktis. Alltid lastet. Alltid klare.
Omtrent 1200 slike oppdrag ble fløyet mellom 1961 og 1968.
Kvelden alt gikk galt
- januar 1966. Fire B-52-fly var på vei mot Middelhavet som en del av Chrome Dome. Ett av dem — kalt Gypsy Lady — hadde fått påfyll av drivstoff i luften fra en tankfly-bomber.
Problemet var at påfylling skjedde manuelt. Piloten og navigatøren måtte holde øynene på hverandre gjennom hele manøveren.
Det gikk galt.
De to flyene kolliderte.
Gypsy Lady eksploderte i luften. Sju mann om bord døde momentant. Fallskjermer røyket ut i mørket.
Og bombene? Tre hydrogenbomber falt ned mot den spanske landsbygda.
Kaos ved Palomares
Bombene traff bakken nær landsbyen Palomares i det sørøstlige Spania. Heldigvis eksploderte de ikke. Men hydrogenbomber er kompliserte greier. De inneholder vanlig sprengstoff i tillegg til det radioaktive materialet.
Det sprengstoffet detonerte.
To bomber landet trygt — godt synlige på åkeren. Radioaktive, ja, men ellers intakte.
Den tredje? Sporet forsvant.
I dagene som fulgte, fikk den lille landsbyen Palomares besøk av amerikanske soldater, spanere i alle uniformer og et par nervøse generaler. Markene ble gravd opp. Geigertellere pep overalt. Hundrevis av mennesker måtte evakueres midlertidig.
Men den tredje bomben var borte.
Jakten på den savnede bomben
Den savnede bomben ble aldri funnet.
I alle fall ikke med en gang.
USA brukte uker på å lete. De dykket i Middelhavet. De brukte skip, sonar, alt de hadde. Til slutt fant de den — på 800 meters dyp, begravd i gjørme.
På papiret var oppdraget en suksess. Bomben var sikret.
Men i virkeligheten hadde hele verden fått se hvor skjørt dette systemet var. Atommakter fløy bomber over hodene våre hver eneste dag. Én feilberegning, én pilotsvikt, så kunne hele landsbyer vært utslettet.
Hva skjedde med de overlevende?
De som satt i Gypsy Lady hadde mindre flaks. Sju døde med en gang. Men mange andre ble påvirket.
Piloten, oberstløytnant Derrick, overlevde. Han hoppet ut, brakk beinet i landingen, og tilbrakte resten av natten alene i mørket før han ble funnet.
De som kom til Palomares for å rydde opp — spanske fiskere, amerikanske soldater, alle sammen — fikk ingen skikkelig beskjed om hva de egentlig jobbet med. De ble ikke advart. De fikk ikke skikkelig verneutstyr.
I årene som kom, utviklet mange av dem kreft. Leukemi. Sjeldne lungesykdommer. Kroniske hudproblemer.
Kampen for anerkjennelse
Det tok tiår før noen begynte å lytte.
Amerikanske veteraner fra Palomares prøvde igjen og igjen å få erkjennelse for det de hadde vært utsatt for. De ba om medisinsk oppfølging. De ba om kompensasjon. Myndighetene sa nei.
Igjen. Og igjen.
Det var først i 2014 at den amerikanske kongressen vedtok lovgiving som ga viss helsehjelp til de involverte. Over 40 år etter ulykken.
For mange kom hjelpen for sent. De hadde allerede mistet helsen. Noen hadde mistet livet.
Slutten på Chrome Dome
Etter Palomares begynte folk å stille spørsmål.
Hvordan kunne dette skje? Hvor trygt var det egentlig å fly rundt med atomvåpen døgnet rundt?
Operasjonen fortsatte formelt frem til 1968, da den offisielt ble avsluttet. Men etter Palomares var ingen lenger like trygge på at dette var en god idé.
Arven etter Palomares
Det er lett å glemme dette. Det er 60 år siden. Vi snakker sjelden om det.
Men Palomares minner oss om noe viktig: Risikoen ved atomvåpen stopper ikke ved eksplosjonen. Den fortsetter. I helsen til dem som ryddet opp. I bekymringen til dem som bodde der. I minnet til dem som mistet noen.
Og i spørsmålet alle burde stille: Hvor mange ganger har flaksen holdt?