Da dansen ble et mareritt
Tenk deg en varm sommermorgen i Strasbourg i 1518. Frau Troffea trer ut på gaten. Plutselig begynner kroppen å røre seg uten kontroll. Beina hopper og snurrer. Hun er utslitt, men stopper ikke. Snart sprer det seg.
Etter dager danser titalls folk. Etter uker hundrevis. Mot slutten av august er 400 strasbourgere i full gang. De snubler sammen av utmattelse, bare for å reise seg igjen. Noen får blodige føtter. Andre faller døde om.
Byens rare løsning
Myndighetene ser krisen. De bygger dansehus. Logikken? Blodet er for varmt. Mer dansing kjøler det ned.
Det hjalp ikke.
Middelalderens gjetninger
Folk i 1500-tallet hadde ingen vitenskap. De pekte på helgenen Vitus. En forbannelse, mente de. Sykdommen fikk navnet «Vitusdans».
Pilgrimer dro til helligdommen hans. De ba om mirakler.
Senere kom alkymisten Paracelsus. Han sa nei til overtro. Stress, mente han.
500 år senere – fortsatt gåter
Vi har forsket i århundrer. Likevel ingen fasit. Noen tenker ergot-sopp på korn. Hallusinasjoner fra gift.
Andre peker på psykedeliske stoffer.
Historiker John Waller fra Michigan State University har en annen vinkel. Massapsykose. Stress og felles tro utløser fysiske symptomer. Som en smitte – men via frykt og kultur, ikke bakterier.
Troens kraft
Slike danseplager kom ikke overalt. Bare der folk trodde på forbannelser. Kulturen skapte sykdommen selv.
Hjernen er sterk. Tro hardt nok på en forbannelse, så blir kroppen med. Middelalderfolk var ikke dumme. De levde i et hardt samfunn fullt av angst. Troen på dansedøden tente gnisten.
På 1600-tallet forsvant troen. Da stoppet plagene. Tilfeldighet? Neppe.
Lærdom for i dag
Dansplagen i 1518 er mer enn en grøssende historie. Den viser hvordan hjerne og kropp henger sammen. Stress og kultur kan gjøre oss syke på ekte.
Strasbourgerne var ikke ødelagte. Ikke forbannet. De var overveldet. Kroppene fulgte troen deres.
Vilt, ikke sant?