DNA fikk de frosne sjømennene hjem

La meg fortelle deg om et av de mest hjerteskjærende mysteriene i utforskningens historie – og hvordan vitenskapen endelig bringer disse frosne sjømennene hjem.

Tenk deg dette: Det er 1848. To massive britiske skip, Erebus og Terror, sitter fast i arktisk is. De har vært fanget i nesten to år. Rundt 105 overlevende mannskaper – sultne, frosne, desperate – forlater skipene sine og begynner å dra båter over det frosne landskapet. De prøver å nå sikkerheten.

Ingen av dem klarer det.

Dette er Franklins ekspedisjon, og den har forfulgt historikere og arkeologer i over hundre og femti år. Vi har funnet levninger opp gjennom årene, men å identifisere hvem disse uheldige sjelene var? Det var nesten umulig uten moderne vitenskap.

Mannen med de feilaktige eiendelene

Her blir det virkelig interessant.

I 1859 ble et lik funnet sammen med dokumenter tilhørende en mann ved navn Harry Peglar. Blant dokumentene var det som kalles "Peglar-papirene" – faktisk poesi og beskrivelser av hva som skjedde under ekspedisjonen. Dette var praktisk talt skatt for historikere, siden skriftlige kilder fra ekspedisjonen er utrolig sjeldne.

Men det var et problem. Liket hadde personlige eiendeler som ikke samsvarte med Peglars rang som kaptein på forkappen. I over 166 år har folk diskutert: Var dette virkelig Harry Peglar, eller noen andre?

Svaret? Det var virkelig Peglar. Og et forskerteam fra University of Waterloo beviste det ved hjelp av DNA.

Vitenskapen gir dem navnene tilbake

Forskerne stoppet ikke der. De identifiserte fire ekstra sjømenn til sammen:

• Harry Peglar fra HMS Terror (funnet 130 kilometer fra de andre)
• William Orren, David Young og John Bridgens fra HMS Erebus

Alle fire døde da de prøvde å flykte etter å ha forlatt skipene. Og her er det som fikk meg: tre av dem overlevde ekspedisjonens tre første år før de til slutt omkom. Dette var ikke mennesker som døde tidlig på reisen – de var de som holdt ut lengst.

"Identitetene deres bekrefter at alle tre overlevde ekspedisjonens tre første år og var blant mannskapene som til slutt prøvde å flykte fra de innestengte skipene i Arktis."

Den setningen traff meg hardt. Tre år med frossent helvete, og de kjempet fremdeles for å overleve.

BBC-journalisten som oppdaget sin egen forfar

Okei, dette er delen som fikk meg til å trekke pusten høyt.

En av de identifiserte sjømennene var John Bridgens. Og det viser seg at en BBC News-journalist ved navn Rich Preston er hans direkte etterkommer.

Kan du forestille deg det? Å jobbe med historier om folks familier, og så finne ut at DIN familie har en av de mest berømte tragiske fortellingene i utforskningens historie?

"Da Dr. Stenton først kontaktet meg... var det et sånt enormt sjokk å høre at mitt DNA var en match med en av sjømennene på den forkullede Franklin-ekspedisjonen."

Rich Preston pleide å være vert for et slektsprogram der han sporet familiesaker. Nå har han den ultimate familiesaken – og han hadde ingen anelse.

Hvordan fungerer DNA-matching egentlig?

For de som lurer på vitenskapen (det var jeg også!), her er hva forskerne gjorde:

De tok ut DNA fra skjelettlevninger og sammenlignet det med mitokondrielt DNA (overført via mødre) og Y-kromosom-DNA (overført via fedre) fra levende etterkommere. For alle fire nye identifiseringer fant de det som kalles "genetisk avstand på null" – som i prinsippet er så nært en perfekt match man kan komme.

Men her er den vanskelige delen: Etterkommere trenger en sammenhengende slektslinje. Det betyr direkte maternell eller paternell linje helt tilbake til 1840-tallet. Forskerne leter fremdeles etter flere etterkommere som kan gi prøver.

Hvorfor dette betyr noe

Se, jeg vet dette høres ut som bare nok en vitenskap-/arkeologi-sak. Men tenk på hva dette virkelig betyr.

I over et århundre var disse bare anonyme bein. Nå har de navn igjen. Familier kan få vite hva som skjedde med forfedrene sine – hvor de døde, hvem de døde sammen med. Det er avslutning for mennesker som aldri hadde noen svar.

Og for resten av oss? Det er en påminnelse om at bak hver historisk tragedie var det ekte mennesker med ekte håp og frykt. Harry Peglar skrev poesi i sine siste dager. John Bridgens hadde en oldebarns oldebarns oldebarn som ville vokse opp og jobbe for BBC.

Dette er ikke lenger bare spøkelser. De er endelig hjemme.