Da Japan nesten fikk sin egen republikk

Tenk deg dette:

Du er fransk militæroffiser på 1860-tallet. Du har krysset halve kloden for å hjelpe Japan med å modernisere hæren. Alt går etter planen. Så, fra den ene dagen til den andre, snur hele regjeringen på hodet. Keiseren tar makten. Du får beskjed om å pakke sakene og dra hjem.

Hva gjør du?

Hvis du er Jules Brunet, drar du ikke. Du bytter side, hjelper en gjeng samurai med å bygge en ekte republikk, og gjør deg klar til å slåss mot keiserens beste styrker.

Dette er en sann historie. Og ærlig talt? Den høres ut som noe fra en Hollywood-film.

To Japan i omveltningens tid

I over 250 år hadde Japan vært styrt av Tokugawa-shogunatet – en militærregjering ledet av mektige krigsherrer kalt shoguner. Dette var ikke noe kaotisk tilbakelent område. Tokugawa hadde samlet nasjonen, bygget en sentralisert stat, og stengte Japan av fra resten av verden.

Men på 1860-tallet begynte sprekker å vise seg. Vestlige makter presset på for handelsavtaler. Mange japanere mente shogunatet var for svakt til å stå imot. Sinnet vokste. Nasjonalister ville ha slutt på den gamle orden. De samlet seg rundt Meiji-keiseren, og shogunatets dager var talte.

Her blir det interessant.

Frankrike hadde sendt kaptein Charles Chanoine til Japan for å hjelpe shogunens militære reformer. Men da shogunatet begynte å kollapse, tok franske ledere en merkelig beslutning: De støttet hemmelig den tapende siden. Strategien var enkel – hvis shogunatet overlevde, ville Frankrike få en mektig alliert i Asia.

Chanoines oppdrag stoppet opp. Hele greia var i ferd med å rakne. Men hans høyre hånd, Jules Brunet, hadde ikke tenkt til å gi opp.

Franskmannen som ble igjen

Da den nye Meiji-regjeringen beordret alle franske militærrådgivere til å forlate Japan i 1868, pakket de fleste koffertene sine. Men Brunet så på situasjonen og tok et valg som fortsatt tar pusten fra meg: Han bestemte seg for å bli.

Med åtte andre franske offiserer forlot Brunet Yokohama under påskudd av å besøke et våpenarsenal. Deres virkelige mål? Et møte med admiral Takeaki Enomoto, som kommanderte en flåte lojal mot shogunatet.

Brunet gikk om bord. Og sammen seilte de nordover.

Nordover til en øy som het Ezo.

En republikk fra ingenting

Ved utgangen av 1868 hadde Brunet og hans japanske allierte tatt kontrollen over Ezo – i dag kjent som Hokkaido. De hadde erobret havnebyen Hakodate og, bit for bit, hele øya. Men Meiji-keiseren hadde ikke tenkt til å la dette passere. Han krevde at de skulle overgi våpnene og underkaste seg keiserlig styre.

De nektet.

I stedet erklærte Ezo seg som en uavhengig republikk i begynnelsen av 1869. Hakodate ble hovedstaden. Og her kommer det virkelig spesielle – de holdt faktisk valg. OK, bare samurai hadde stemmerett, men likevel: Dette var det første, og til dags dato eneste, forsøket på demokratisk styring i Japans historie.

Tidligere visegreve Takeaki Enomoto ble valgt til president. Keisuke Ōtori, en baron og hardnakket kriger, ble forsvarsminister. Og Jules Brunet? Han ble utnevnt til utenriksminister.

Kan du forestille deg det møtet? En franskmann som sitter i et japansk kabinett og forhandler med fremmede makter om å anerkjenne en splitter ny nasjon på en frossen øy i Stillehavet.

Brunet drev ikke bare diplomati. Han var ute og styrket forsvaret, trente soldater i fransk militærtaktikk, og bygget ut en stjerneformet festning kalt Goryokaku. Seks festninger ble bygget eller rustet opp. Tusener av soldater ble utstyrt med moderne rifle.

De gjorde seg klare for krig. Og de visste at den var på vei.

Slutten på en drøm

Våren 1869 ankom endelig keiserlige styrker – rundt 7 000 soldater, en massiv hær etter datidens målestokk. De omringet Goryokaku og belejret opprørsfestningen.

Ezo-republikken hadde kanskje 3 000 soldater.

Men disse soldatene hadde blitt trent av franske profesjonelle. De hadde artilleri. De hadde befestede stillinger. En stund holdt de stand.

Men tall avgjør til slutt. De keiserlige styrkene var rett og slett for overveldende. Etter hard kamp brøt motstanden sammen. Enomoto overga seg. Republikanerne ble oppløst.

Og Ezo ble omdøpt til Hokkaido, offisielt en del av det nye japanske nasjonen.

Hva med Brunet? Han og noen andre franske offiserer klarte faktisk å flykte og komme seg tilbake til Frankrike. Han ble verken henrettet eller fengslet. Det virker som den nye japanske regjeringen bestemte seg for å la fortiden være fortiden. Brunet vendte tilbake til militæret og ble til slutt general.

Hvorfor denne historien betyr noe

Det som slår meg mest med Ezo-republikken: Dette er ikke bare en fotnote i historien. Det er et vindu inn i et øyeblikk der Japan sto ved et veiskille.

Den gamle verden døde. En ny orden ble født. Og i ett kort, strålende øyeblikk prøvde en gjeng utstøtte å bygge noe helt annet – en asiatisk republikk i en tid da mesteparten av kontinentet fremdeles ble styrt av keisere og konger.

De mislyktes, selvfølgelig. Meiji-restaurasjonen vant fram, og Japan gikk videre til å bli en moderne nasjonalstat, til slutt en militærmakt som sjokkerte verden. Men Ezo-republikken minner oss om at historien ikke er en rett linje. Noen ganger tar veien merkelige omveier. Noen ganger bestemmer en fransk offiser seg for å bli igjen og kjempe for en sak som allerede var tapt.

Historien er rotete sånn. Og ærlig talt? Det er det som gjør den så fascinerende.