Noen ganger er de beste oppdagelsene rett foran nesen din
Jeg reiser hånden i været: dette er en vitenskapsnyhet som får meg til å smile.
Tenk deg følgende: Du jobber ved de kjente La Brea Tar Pits i Los Angeles — ja, det stedet med alle de dramatiske mammutene og sabeltannkattene. Så bestemmer du deg for å se nærmere på de mindre fossilene. Den lille størrelsen. Materialet som har ligget i museumsskuffer i tiår.
Og BAM — du oppdager en helt ny amfibieart.
Det var akkurat det som skjedde med Dr. Alberto Cruz. Og ærlig talt? Jeg elsker denne historien.
Møt Spea labreae: Din nye favoritt blant utdødde amfibier
Den nyoppdagede gravfrosken har fått det offisielle navnet Spea labreae ("labreae" kommer fra La Brea, hvis du lurte). Ifølge forskerne, som publiserte funnet i Journal of Vertebrate Paleontology, representerer denne lille karen den første nye utdødde amfibiearten noensinne funnet ved dette berømte utgravningsstedet.
Det er ganske stor statistikk når man tenker på at La Brea Tar Pits har blitt studert i over et århundre.
Men her er det som virkelig grep meg: fossilene var ikke nylig utgravd. De hadde ligget i samlingen siden 1950-tallet. Dr. Cruz gjorde bare... det vanlige. Studerte. Sammenlignet.
«Jeg gikk gjennom og gjennomgikk mange prøver helt til jeg var sikker,» sa Dr. Cruz. «Jeg tenkte: 'Å gud, dette er en ny art.' Materialet er opprinnelig fra 1950-tallet, men når du studerer det på nytt, kan du finne gull blant disse prøvene. Det er skikkelig kult.»
Gull, ja.
Hvorfor denne lille frosken betyr mer enn du tror
Jeg vet hva du tenker: «Greit, en frosk. Men hva med de kjempestore mammutene?»
Rettferdig innvending. Men her blir det interessant. Mens vi alle lar oss fascinere av de grandiose megafauna-artene, kan kanskje den lille størrelsen — frosker, padder og salamandere — faktisk fortelle oss mer om gamle miljøer.
Her er hvorfor: Amfibier er utrolig følsomme for omgivelsene sine. De vandrer ikke langt i løpet av livet, og enhver endring i temperatur, nedbør eller vegetasjon påvirker dem direkte. Det gjør dem til utmerkede «klima-proxier» — altså naturens små værstasjoner bevart i fossilregisteret.
«Hvis du endrer miljøet, endrer du vegetasjonen, klimaet blir varmere eller kaldere — det påvirker disse dyrene direkte,» forklarte Dr. Cruz.
Så mens et mammutskjelett forteller oss «hei, det var et stort pattedyr her», kan et lite paddeskjelett fortelle oss «dammmen var sannsynligvis sesongbasert, temperaturen var sannsynligvis i dette området, og vegetasjonen så omtrent slik ut.»
Det er ganske detaljert informasjon fra et dyr som sannsynligvis hadde plass i håndflaten din.
Men det er mer...
Oppdagelsene slutter ikke der. Under arbeidet med samlingene identifiserte forskerne også den første kjente forekomsten av meksikansk gravfrosk (Rhinophrynus) i det sørvestlige USA.
Her kommer det merkelige: disse froskene lever ikke i nærheten av Los Angeles i dag. De nærmeste nåværende populasjonene er nesten 2 500 kilometer unna.
Det forteller oss at klimaet i istidens Los Angeles var dramatisk annerledes enn i dag — annerledes nok til å støtte amfibier som nå bare lever mye lenger sør.
Konklusjonen? Fortsett å lete
Dr. Emily Lindsey, kurator ved La Brea's Samuel Oschin Global Center for Ice Age Research, sa det perfekt:
«Det er definitivt mer som venter.»
Jeg digger den tankegangen. Etter et århundre med utgravninger, etter utallige studier av de ikoniske tjærepyttende, kan vi fortsatt oppdage nye arter fra støvete museumsamlinger. Vitenskap handler ikke bare om å grave opp nye ting — noen ganger handler det om å se på det vi allerede har med nye øyne.
Så neste gang noen forteller deg at alle de store oppdagelsene allerede er gjort? Vis dem denne historien. Det er alltid mer å lære. Noen ganger må du bare se litt nærmere på den lille størrelsen.
Kilde: ScienceDaily