Krisen ingen snakker om

La meg starte med noe som kanskje får deg til å stoppe opp.

Da jeg først leste om denne studien fra Northwestern University, reagerte jeg først med vantro. Deretter kom tristheten. Så frustrasjonen over at dette ikke er toppsak hver eneste dag.

Her er poenget: Forskere undersøkte absolutt alle babyer født i Georgia i 2017 — alle 130 267 av dem — og fulgte med på hva som skjedde med fedrene de neste fem årene.

796 fedre døde.

Og her er det som virkelig traff meg: 60 prosent av disse dødsfallene hadde vi kunnet forebygge. Selvmord. Overdose. Drap. Ulykker. Dette er ikke biologiske komplikasjoner vi verken kan forutsi eller forhindre. Dette er tragedier som, med de rette støttesystemene på plass, kanskje faktisk lar seg stoppe.

Vi har sett på dette feil vei

I årevis har mødredødelighet blitt omtalt som en krise i Amerika. Og det er det — dødsratene blant mødre er skammelige sammenlignet med andre utviklede land. Vi har endelig begynt å følge med på farene nybakte mødre møter.

Men her er det ingen har villet snakke om før nå: fedre dør også, og i foruroligende grad.

Dr. Craig Garfield, barnelegen bak forskningen, sa noe som har festet seg hos meg. Han jobber på nyfødtavdelinger og har mistet tellingen på hvor mange ganger han har sett mødre plutselig måtte håndtere at partneren deres døde — fra skyteepisoder, bilulykker, overdoser. Hans magefølelse? «Det skjer oftere enn at mødre dør.»

Han har rett. Og vi har rett og slett ikke brydd oss.

Hvorfor snakker vi ikke om dette?

Jeg tenker mye på dette. Hvorfor er det slik at når vi snakker om overgangen til foreldreskap, fokuserer vi nesten utelukkende på mødre? Dads rolle blir ofte redusert til «støttende partner» og kanskje å skifte en bleie eller to.

Men her er greia: å bli pappa er også en massiv psykologisk omveltning. Plutselig er du ansvarlig for et annet menneske. Presset med å forsørge, beskytte, finne ut av hvordan du skal være en god far når kanskje din egen far ikke var til stede — det hope seg opp.

Og likevel, hvor er oppfølgingen? Hvor er støttegruppene for nybakte fedre? Hvor er systemene som skal fange opp fedre som sliter?

Spoiler: De eksisterer så å si ikke.

Tallene som burde hjemsøke oss

La meg bryte ned hva studien fant, fordi disse tallene fortjener at du lar dem synke inn en stund:

• 143 fedre døde av drap
• 142 av ulykker
• 102 av selvmord
• 93 av overdose
• 296 av naturlige årsaker

Det er ikke et lite tall. Det er nesten 800 familier i bare én delstat, over bare fem år, der barn mistet fedrene sine i de mest sårbare årene av livet.

Forskerne fant at visse grupper hadde spesielt høy risiko. Fedre som var ugifte, bodde i grisgrendte strøk, hadde Medicaid-dekket fødsel, eller var svarte ikke-latinoamerikanere — disse mennene hadde betydelig høyere sjanse for å dø. Dette er ikke tilfeldige statistikker. Dette er mønstre som peker mot systemiske hull i støtte, helsetilgang og sosiale ressurser.

Her blir det enda mer komplekst

Og her er der det blir komplisert på en interessant måte.

Til tross for alle disse forebyggbare dødsfallene, fant studien også noe som overrasket forskerne: fedre hadde faktisk lavere samlet dødsrate enn menn som ikke var fedre.

Tenk på det. Blant menn i alderen 30 til 34 var dødsraten blant fedre 120 per 100 000. For ikke-fedre i samme aldersgruppe? Den var 231 per 100 000. Det er nesten dobbelt så høyt.

Så hva forteller det oss? Vel, kanskje farskap i seg selv har beskyttende effekter. Kanskje å ha barn oppfordrer til sunnere valg. Kanskje menn som blir fedre allerede hadde mer kontroll på livene sine, eller kanskje det å ha det nye formålet og ansvaret faktisk hjelper folk å trives.

Eller kanskje — og dette er muligheten som holder meg våken om natten — vi bare ser fedrene som overlevde. De som allerede slet kan ha dødd før eller rett rundt tiden barna ble født, uten å noen gang komme inn i dette datasettet.

Vi vet ikke. Og det er en del av problemet. Vi vet ikke fordi vi ikke leter.

Hva ville det kreve å fikse dette?

Her blir jeg frustrert. For dette føles ikke som et uløselig problem.

Komiteer for gjennomgang av mødredødsfall finnes i de fleste delstater. Når en mor dør under svangerskapet eller innen ett år etter fødselen, gransker noen det. De finner ut hva som gikk galt og prøver å hindre at det skjer igjen.

For fedre? Ingenting. Det finnes ingen systematisk oppfølging, ingen gjennomganger, ingen forsøk på å lære av disse tragediene.

Dr. Garfield sa det perfekt: «Dataene våre viser at fedre dør ofte i de første årene av barnets liv, og vi har ingen systemer på plass for å forstå hvordan vi kan forebygge det. Det er et enormt blindfelt.»

ENORMT er rett ord.

Hva ville hjelpe?

Okei, så hva må faktisk skje? Her er noen tanker:

Vi må begynne å følge med på fedredødsfall. Hvis vi kan overvåke mødredødelighet, kan vi gjøre det samme for fedre. Fødselsattester navngir allerede fedre. Dødsregistre eksisterer. Å koble disse dataene er ikke rakettvitenskap — det krever bare intensjonal innsats og finansiering.

Vi trenger postpartum støtte for dads. Kurs for nybakte foreldre som faktisk inkluderer fedre. Psykiske helseressurser spesielt designet for nye fedre. Likedan-grupper der menn kan snakke om den skremmende, utmattende, vakre opplevelsen av å bli forelder uten stigma.

Vi må adressere de rasesosiale og sosioøkonomiske forskjellene. Det at svarte fedre og fedre i grisgrendte områder har høyere dødsrater er ikke tilfeldig. Det er et tegn på at systemene våre svikter de mest sårbare familiene. Bedre tilgang til helsehjelp, mental helse og lokalsamfunnsstøtte kunne reddet liv.

Vi må endre samtalen om farskap. Menn har lov til å slite. Menn har lov til å trenge hjelp. Menn har lov til å innrømme at det å bli forelder er overveldende, skummelt og vanskelig. Inntil vi skaper rom for den ærligheten, vil menn fortsette å lide i stillhet.

En personlig note

Jeg har ingen barn selv, men jeg har sett venner bli fedre. Transformasjonen er reell. Disse mennene jeg kjente som avslappa, bekymringsfrie tjueåringer fikk plutselig en utrolig tyngde i øynene. Kjærligheten var umiddelbar og overveldende — og det samme var frykten for ikke å være god nok.

Og så tenker jeg på hva som skjer når den frykten ikke har noe sted å gå. Når det ikke finnes ressurser, ingen oppfølging, ingen som spør «hvordan har du det egentlig?»

Mange av disse dødsfallene er forebyggbare. Selvmord. Overdoser. Drap som kanskje kunne vært forhindret med bedre lokalsamfunnsressurser og mental helsestøtte. Ulykker som kanskje kunne vært unngått hvis menn ikke medisinerte bort smertene sine.

Vi kan gjøre det bedre. Vi må gjøre det bedre.

Konklusjonen

Her er sannheten: hver forelder teller. Hver familie som mister en mor eller en far av forebyggbare årsaker er en tragedie. Og selv om vi endelig har begynt å ta mødredødelighet på alvor, har vi ignorert en hel annen populasjon av sørgende familier.

Denne studien er bare Georgia. Bare fem år. Tenk på hvordan tallene ser ut over alle 50 delstater, over tiår med ut丧te dødsfall.

Barn trenger fedrene sine. Familier trenger fedrene sine. Og akkurat nå svikter vi dem på den mest grunnleggende måten — ved ikke engang å merke når de er borte.

Det er på tide å åpne øynene. Det er på tide å begynne å telle. Og det er på tide å faktisk gjøre noe med det.