Solen som holder seg i skinnet

Ok, jeg må fortelle deg om noe som holdt meg våken etter at jeg leste om det. Solen vår? Den oppfører seg kanskje ekstra pent akkurat nå — og det burde egentlig få deg til å grøsse litt.

Den rolige naboen

Tenk deg at du bor i et stille boligområde der alle naboene er fullstendig ustabile. Én bolig i gata eksploderer spontant hvert par tiår. En annen skyter brennende kuler mot himmelen med jevne mellomrom. Den tredje ser ut til å eksistere i en permanent tilstand av kaos.

Men ditt eget hus? Ditt er mistenkelig, nesten uhyggelig rolig.

Det er i bunn og grunn det som skjer i vårt kosmiske nabolag. Forskere har studert sollignende stjerner ved hjelp av NASAs Kepler-teleskop og Den europeiske romfartsorganisasjonens Gaia-misjon, og her kommer det urolige: mange av dem er langt mer volatile enn vår egen sol. Noen av disse stellare naboene produserer det som kalles en "superflare" — en eksplosjon som er alt fra 100 til 10.000 ganger kraftigere enn en vanlig solutbrudd. Vi snakker om energi tilsvarende en billion hydrogenbomber som detoneres samtidig.

Og hør her: vår sol ser ut til å være den eneste "stille" i gjengen. Blant 56.450 sollignende stjerner som ble studert, hadde omtrent 20 prosent produsert superflares i løpet av observasjonsperioden. I gjennomsnitt skjer dette omtrent én gang per århundre for hver stjerne. Så statistisk sett burde vår sol ha gjort noe dramatisk nå.

Men den har ikke gjort det. Og det bringer oss til den nye forskningen...

Den nære påminnelsen vi aldri fikk

En fersk studie ledet av forskere ved Max Planck-instituttet og University of Colorado Boulder stilte spørsmålet ingen hadde lyst til å svare på: kan vår sol faktisk gjøre dette? Og viktigere — har den noen gang vært nær?

Forskerne utviklet en metode for å anslå styrken til historiske solutbrudd ved å analysere det som kalles "flare ribbons" — de glødende restene som blir igjen etter et solutbrudd. Tenk på dem som brannmerker på en vegger etter at noe eksploderer. Jo større ribbon, jo større eksplosjon.

Da de brukte denne teknikken på historiske solflekktdata som strekker seg 400 år tilbake i tid, steg to hendelser fram: den beryktede Carrington-hendelsen i 1859 (den har du kanskje hørt om — den satte bokstavelig talt telegrafledninger i brann og skapte nordlys som var synlig nær ekvator) og den store solflekken i 1947.

Carrington-hendelsen var skremmende, ja. Men ifølge denne forskningen var solflekken fra 1947 faktisk verre — og det er ikke engang nært. Dette monsteret dekket omtrent 0,6 prosent av soloverflaten, som høres lite ut til du skjønner at det er omtrent 40 jordkloder bredt. Den magnetiske energien som var oppsamlet i det området? Den nådde den nedre grensen for det som kvalifiserer som en ekte superflare.

Solen, av grunner vi ikke kjenner til, bestemte seg for ikke å utløse den. Vi var heldige.

Hvorfor dette burde holde deg våken

Her vil jeg at du virkelig tenker deg om. Hele den moderne sivilisasjonen vår er avhengig av elektrisitet og elektronik. GPS-satellitter, strømnett, kommunikasjonsnettverk, banksystemer — alt er sårbart for solens humørsvingninger. Selv en moderat solstorm kan ødelegge høyspenttransformatorer og sette hele regioner i mørke. Forskere har advart om at én eneste feil kan spre seg gjennom sammenkoblede nettverk, og påvirke ikke bare nabolag, men hele kontinenter.

Tenk deg nå noe som er hundre til titusen ganger sterkere.

Carrington-hendelsen skjedde i 1859, da vårt teknologiske fotavtrykk var praktisk talt null. En lignende hendelse i dag ville vært katastrofal. Og den nære påminnelsen i 1947 antyder at solen vår absolutt er kapabel til å gjøre noe langt verre.

Mysteriet om den stille solen

Hvorfor er solen vår så usedvanlig rolig sammenlignet med sine stellare søsken? Forskerne vet ærlig talt ikke. Det er et av de største mysteriene i solfysikken. Er det bare en statistisk tilfeldighet? Er det noe spesielt med vår plassering i galaksen? Lever vi i en usedvanlig rolig fase?

Ærlig? Ingen av disse forklaringene er spesielt beroligende.

Det vi vet er dette: solen har kapasiteten. Solflekken fra 1947 beviste det. Enten det skjer i morgen eller om 500 år, er potensialet der, lurer under overflaten til vår tilsynelatende så veloppdragne stjerne.

Så neste gang du ser opp mot den klare, varme, livgivende solen, gi den kanskje et lite nikk av takknemlighet. For akkurat nå, av grunner vi ikke fullt ut forstår, velger den å være snill mot oss.

La oss håpe det fortsetter.

Kilde: https://www.popularmechanics.com/space/solar-system/a73860013/superflare-great-sunspot