markdown-formatert blogginnhold
Mannen som nektet å la armen sin bli søppel
Her er noe som har brent seg fast hos meg etter at jeg leste denne historien for første gang: Shadrack Byfield overlevde et skudd i nakken, unnslapp fangenskap etter et knusende britisk nederlag, og kom seg gjennom en av de blodigste nettene i 1812-krigen ved Lundy's Lane – og ingenting av det var det som gjorde ham sint.
Det som gjorde ham sint, var en møkkahaug.
Da den 24 år gamle soldaten ble truffet av en musketkule i underarmen under en skirmje ved Fort Erie i 1814, måtte legene sage av lemmen under albuen. Ingen anestesi. Bare en lærreim å bite i og den brutale virkeligheten av slagmarksmedisin på 1800-tallet. Etter alt å dømme håndterte han amputasjonen med bemerkelsesverdig fatning.
Men da operasjonen var ferdig? Den avskårne armen hans ble uceremonielt kastet på en haug med avfall.
Jeg vet ikke med deg, men jeg synes den detaljen er nesten uutholdelig. Det er noe med det som treffer deg rett i magen – upersonligheten i det, måten en del av denne mannen bare ble... kastet bort på.
Så Byfield gjorde noe med det. Han hentet armen sin fra møkkahaugen og bygde et enkelt kiste av noen planker. Med spiker og alt. Og han holdt en begravelse for den.
Klasseskille, selv ved amputasjon
Det er her historien blir virkelig interessant – og mye mer frustrerende.
Byfield var ikke den eneste soldaten som mistet en lem i kamp. Amputasjoner var skremmende vanlige i krigføring på 1800-tallet. Men behandlingen av de avskårne lemmene avhengte helt av rangen til mannen de tilhørte.
Offiserer? Deres tapte lemmer fikk en verdig begravelse. Noen ble til og med makabre turistattraksjoner. Det mest kjente eksemplet er Henry William Paget – senere Lord Uxbridge – hvis bein nesten ble blåst av av en kanon ved Waterloo. Det beinet ble forsiktig gravlagt etterpå, komplett med sin egen gravstein. Turister besøkte det faktisk.
Menige soldater som Byfield? Lemmene deres havnet på møkkahauger. Bare søppel.
Kan du forestille deg den psykologiske tyngden av det? Du overlever en krig, du mister en del av deg selv, og samfunnet behandler resten av deg som søppel også. Byfield skal angivelig ha hatt lyst til å fysisk angripe medisinsk assistent som kastet armen hans. Jeg kan ikke si at jeg klandrer ham.
Ulikheten i det hele må ha føltes som salt i et allerede åpent sår.
Myten vs. mennesket
Her er tingen med Shadrack Byfield som har irritert meg siden jeg begynte å lese om ham: i løpet av det siste århundret har han blitt nesten en legendarisk skikkelse. Museer har utstillinger om ham. Dokumentarer har ham med. Bøker fremstiller ham som denne stoiske, klagefrie veteranen som overvant umulige odds.
Og det bildet? Det er i hovedsak basert på hans første memoarer, utgitt i 1840. Den hvor han presenterte seg selv som pliktoppfyllende, heroisk og motstandsdyktig.
Men historikere har nylig avdekket hans andre memoarer, utgitt i 1851 – og det er en helt annen historie.
I denne selvbiografien trekker Byfield forhenget til side for den lite glamorøse virkeligheten av å være en funksjonshemmet veteran i 1800-tallets England. Han skriver åpent om økonomiske utfordringer, om å bli nektet rettferdige pensjonsutbetalinger, og om ydmykelsen ved å prøve å finne arbeid med bare én arm i et samfunn som hadde liten tålmodighet med funksjonshemmede.
Han innrømmer til og med ting som ikke passer inn i den heroiske fortellingen. I sin første memoar fordømte han plyndring og desertering. Men i den andre? Der tilstår han at han snek seg ut av leiren med andre soldater for å gå på plyndringstokt.
Og her er en annen detalj som har festet seg hos meg: i sin første memoar beskrev han amputasjonen som en handling av bemerkelsesverdig mot – ingen øyelapp, ingen nøling. I sine senere skrifter klager han over "voldsomme revmatiske smerter" der musketkula hadde truffet ham.
Sannheten er mer rotete enn legenden. Mer menneskelig. Mer relaterbar, egentlig.
Hvorfor denne historien betyr noe nå
Jeg fortsetter å tenke på Byfields historie, og det som treffer meg mest er ikke bare dramaet fra slagmarken eller verdigheten ved møkkahaugen. Det er det faktum at han følte seg tvunget til å skrive to forskjellige versjoner av sitt eget liv.
Den første versjonen fikk ham til å se bra ut. Den andre versjonen fortalte sannheten – selv når sannheten fikk ham til å se mindre heroisk, mindre edel, mer kampklar og frustrert og sint ut.
Det er noe dypt menneskelig over det. Vi gjør det alle til en viss grad, gjør vi ikke? Vi kuraterer historiene våre. Vi presenterer versjonen av oss selv som vi vil at folk skal se.
Men Byfield valgte til slutt ærlighet fremfor mytologi. Og de andre memoarene – de "skjulte" som historikere nå studerer mer nøye – gir oss noe den første ikke kunne: et ekte glimt inn i hvordan livet faktisk var for funksjonshemmede veteraner fra arbeiderklassen i det viktorianske England.
Ikke en legende. Et menneske.
Armen som fortjente bedre
Jeg tenker på den hjemmelagde kisten av og til. Plankene som var spikret sammen. Armen plassert inni som om den betydde noe. Den lille begravelsen for en del av en mann som allerede hadde overlevd mer enn noen burde måtte tåle.
Kanskje virker det rart å gi en avskåret lem en ordentlig begravelse. Men jeg tror ikke det var rart i det hele tatt.
Det var en erklæring om verdighet. En nektelse av å la noen – selv det militære medisinske systemet som reddet livet hans – behandle ham som om han var utskiftbar.
På en måte ga Byfield armen sin den respekten han visste han måtte kjempe for resten av livet.
Og ærlig talt? Jeg synes det er ganske bemerkelsesverdig.
Kilde: Popular Mechanics - A Soldier Buried His Severed Arm. A Hidden Memoir Reveals Why.