NASA vil bygge en permanent månebase. Problemet? Alt er helt sinnsykt dyrt

La meg fortelle deg om noe som har gitt meg litt eksistensiell hodebry de siste ukene: NASA faktisk vurderer å bygge en permanent menneskebosetning på Månen.

Ja, du hørte riktig. Ikke bare et kjapt besøk slik som Apollo, men faktisk mennesker som bor der. I 2030-årene. Hvis jeg skal være ærlig, føles det både utrolig spennende og litt skremmende når man begynner å tenke på alle detaljene.

Månen altså. En diger stein uten luft, uten mat, uten atmosfære, og tilnærmet null Pizza Huts. (Ikke at jeg har gitt opp håpet om det siste ennå.)

Problemet med "Vi tar med alt"

Her begynner hjernen min å protestere. Planen er ikke så enkel som å laste opp noen romskip med forsyninger og si seg ferdig. Ifølge eksperter på romlogistikk koster det omtrent 1,2 millioner dollar per kilo å sende ting fra Jorden til Månen. La meg si det igjen: 1,2 millioner dollar. Per. Kilo.

Det er ikke en skrivefeil. Det er omtrent 540 000 dollar for ett eneste pund av, la oss si, favorittsjokoladen din.

Så å dra med seg alt fra Jorden ville bli astronomisk dyrt (poenget var ment). I tillegg: tenk deg om raketten eksploderte på vei opp med matforsyningene for hele måneden. Det hadde vært en virkelig dårlig dag på jobben.

Det blir rart: Frosset vann og... å spise asteroider?

Den gode nyheten? Månen er ikke helt tom. Forskere har oppdaget betydelige mengder frosset is nær Månens sørpol – gjemt i kratre som aldri ser sollys. Vann er selvfølgelig viktig for drikking, men her kommer det smarte: du kan dele det opp i hydrogen og oksygen, som igjen kan brukes som rakettdrivstoff.

Så astronautene kan i prinsippet både drikke og tanke fra samme kilde. Ganske praktisk, ikke sant?

Men så kommer vi til matsituasjonen, og her tar ting en merkelig vending.

Forskere vurderer faktisk om astronauter en dag kan spise asteroider.

Jada, jada. Jeg vet hva du tenker. Men hør på meg likevel.

Et forskerteam ved Western University publiserte funn som viser at karbon i asteroider støv teoretisk sett kan konverteres til spiselig mat. De brukte en prosess som heter pyrolyse (oppvarming uten oksygen) til å gjøre organiske materialer om til en olje, som bakterier gladelig spiste i en bioreaktor.

Er dette rart? Absolutt. Kan det mette fremtidige måneboere? Kanskje.

Men vent, det er et problem

Og her kommer det som virkelig setter ting i perspektiv. Husk hvordan jeg nevnte at oksygenproduksjon er testet på Mars? Jo, det er det. Perseverance-roveren klarte å produsere omtrent 122 gram oksygen over to år.

Det er omtrent det en liten hund puster inn på 10 timer.

For et helt mannskap av astronauter som håper å bo på Månen i lengre perioder? Da trenger vi betydelig mer enn det. Mye, mye mer.

Mine tanker

Ærlig talt, da jeg først hørte om forskningen på "å spise asteroider", lo jeg høyt. Men jo mer jeg tenker på det, desto mer innser jeg at dette er akkurat den kreative problemløsningen menneskeheten kommer til å trenge.

Vi snakker ikke lenger bare om å plante et flagg. Vi snakker om å faktisk finne ut hvordan mennesker kan trives et annet sted enn Jorden. Og ærlig talt? At forskere i det hele tatt vurderer slike utradisjonelle tilnærminger, gir meg håp.

Ja, 2030-årene kanskje er i mest optimistiske laget. Teknologien trenger definitivt mye arbeid. Men jeg er genuint spent på å se hvor dette ender.

Forresten, hvis astronauter kan finne ut hvordan de skal spise romsteiner, kanskje de endelig kan løse mysteriet om hvorfor hotellpizzaen på cruisebåter alltid smaker så rart. (Det var en spøk, men også... faktisk, burde noen undersøke dette?)

Hva tenker du? Ville du meldt deg frivillig til måneboing? Si ifra i kommentarene – jeg vil gjerne høre dine tanker om denne kosmiske eventyret vi tilsynelatende melder oss på.