Esken med glemte ansikter
Du kjenner det kanskje? Den følelsen når du snubler over noe som får deg til å stoppe opp og tenke: "Wow, jeg hadde helt glemt at dette fantes?" Slik var det da svigermor trakk frem de støvete bildeesker fra garasjen tidligere i år. Der satt vi, på stuegulvet hennes, og bladde gjennom tiår med fangede øyeblikk—og la meg si det slik: noen av de eldre papirbildene så ikke spesielt bra ut. Falmet, krøllete i kantene, fargene som hadde gått over i den merkelige sepiatonen som oppstår når tiden gjør sitt.
Det var bilder av slektninger ingen lenger helt klarte å plassere. Grandtanter, kanskje? Gamle familiesammenkomster? Noen hadde navn og datoer skriblet på baksiden med håndskrift fra en helt annen epoke. Mens vi satt der og gikk gjennom dem sammen, slo begge tanken oss: "Hadde det ikke vært fantastisk om alt dette var lagret et sted vi faktisk kunne dele?"
Men slik er det med familieprosjekter—de har en tendens til å bli lagt i mappen merket "tar vi senere." Og senere betyr som regel aldri.
Vel, "senere" bestemte seg for å dukke opp på dørmatta mi i en eske merket "Epson FastFoto FF-680W."
Hva er greia med bilde-skannere egentlig?
Hvis du noen gang har brukt en tradisjonell flatsengskanner (du vet, den typen som følger med multifunksjonsskrivere), har du sannsynligvis noen flashbacks nå. Det er hele greia med "legg bilde, lukk lokk, trykk skann, gjenta." Ikke akkurat spennende lesning. Og hvis du har hundrevis av bilder foran deg? Da kan du like gjerne nullstille kalenderen for hele uka.
Det var her FF-680W fanget oppmerksomheten min. Dette er en arkføder-skanner—som betyr at du fyller et brett med flere bilder og lar maskinen jobbe automatisk. Ingen manuell plassering av hvert eneste bilde. Ingen endeløs venting. Bare stable, skanne, ferdig.
Løftet? Du kan komme deg gjennom omtrent ett bilde per sekund.
Jeg var nødt til å teste dette selv, mest fordi jeg stadig tenkte på de eskene som fortsatt stod hos svigermor. De fulle av minner ingen hadde sett på år.
Oppsett uten håravfall
Vær ærlig med meg: å sette opp teknisk utstyr er sjelden min favorittaktivitet. Skrivere og skannere spesielt—de har en spesiell evne til å forvandle enkle oppgaver til ettermiddager fulle av frustrasjon. (Ser på deg, WiFi-tilkoblingsproblemer.)
Men her kommer en hyggelig overraskelse: FF-680W var faktisk lett å sette opp. Jeg lastet ned FastFoto-appen på telefonen, koblet alt til via WiFi, og var klar. Én liten fallgruve—pass på at du laster ned riktig app. Det finnes to Epson-apper der ute, og jeg lastet først ned "Smart Panel" (som er for skriverne deres) i stedet for FastFoto. Etter en kjapp bytte paralt alt perfekt.
Selve skanneren? Overraskende kompakt. Tenk størrelsen på en stor brødrister—omtrent 30 ganger 17 ganger 17 centimeter og drøye tre kilo. Den trenger verken eget bord eller en dedikert krok på hjemmekontoret. Jeg plasserte den bare på enden av et skap der den fint stod gjennom hele testperioden.
Og, har jeg nevnt at den kommer med et beskyttelsesark for skjøre bilder? Det er en gjennomtenkt detalj for alle som har med gamle bilder som kanskje er litt... skjøre.
Sannhetens øyeblikk: Scanner den virkelig så fort?
Okei, her kommer det du har ventet på. Det store spørsmålet: lever den egentlig opp til "ett bilde per sekund"?
Ja. Ja, det gjør den.
Jeg testet det selv fordi jeg trengte å vite. Ved 300 dpi (som er mer enn nok for deling på sosiale medier eller lagring i skyen), suste 10x15-bildene gjennom på omtrent et sekund hver. Jeg lastet brettet med 36 bilder om gangen og bare... så på. Det var på en merkelig måte tilfredsstillende.
Her ble det virkelig interessant. Jeg gikk gjennom en hel skoeske med bilder—rundt 200 stykker—på omtrent 20 minutter. Og det inkluderte tiden jeg brukte på å sortere dem grovt i hauger på forhånd. På en tradisjonell flatsengskanner? Det hadde vært timer av livet mitt jeg aldri får tilbake.
Trenger du høyere oppløsning (si, for bilder du kanskje vil skrive ut senere), tar det omtrent tre sekunder per bilde ved 600 dpi. Fortsatt utrolig raskt sammenlignet med alternativene.
Her er noe verdt å merke seg: gamle bilder som har ligget i esker i tiår? Noen ganger kleber de sammen. Jeg hadde ett øyeblikk der skanneren tok tak i to bilder samtidig, noe som ga et ubrukbart resultat. Men maskinen var smart nok til å varsle meg, så jeg visste nøyaktig hvilke bilder som trengte en ny runde. Og ærlig talt? Én dobbeltmating i hele batchen? Det er ganske imponerende.
Å, og ikke én eneste papirstopp. Ikke ett eneste skadet bilde. Jeg var genuint nervøs for å sende noen av de mer skjøre, eldre bildene gjennom arkføderen, men beskyttelsesarket kom til unnsetning for de ekstra skjøre delene.
Programvaren gjør hele forskjellen
Her skinner FF-680W virkelig: det er ikke bare en rask skanner, det er en hel opplevelse. Programvaren som følger med kan faktisk forbedre bildene dine—fikse noe av falmingen, justere farger, gjøre restaureringsarbeid som normalt ville krevd ekte Photoshop-ferdigheter og mye tålmodighet.
Via FastFoto-appen kunne jeg velge lagringssted, bestemme oppløsning og la programvaren gjøre magien. For noen som meg—absolutt ingen foto-redigerings-ekspert—var dette en game changer. Jeg kunne ta et falmet, 40 år gammelt bilde og komme ut på andre siden med noe som så levende og levende ut igjen.
Er investeringen verdt det?
Vær ærlig—den er ikke billig. Dette er ikke typen gadget du plukker opp på impuls i elektronikkbutikken.
Men hvis du har esker med gamle bilder som samler støv et sted i huset (og la oss være realistiske, de fleste av oss har det), gjør denne skanneren et ellers overveldende prosjekt fullt gjennomførbart. Vi snakker om å digitalisere hundrevis av familieminner i løpet av én helg. Bilder som ellers ville gå tapt for tidens tann, falme bort i esker som ingen åpner lenger.
For meg var det å se svigermors ansikt da vi scrollet gjennom de nydigitaliserte bildene på nettbrettet hennes—se ansikter hun hadde glemt, øyeblikk hun hadde mistet—som gjorde hele greia verdt det. Hun kunne dele dem med barna sine, barnebarna, den utvidede familien spredt over hele landet.
De gamle bildene er ikke lenger bare papir og blekk. De lever igjen.
Og det føles ganske uvurderlig.