Depresjon er ikke "one-size-fits-all"
Her er noe som har forundret meg i årevis: Hvordan kan to personer begge få diagnosen depresjon, men ha så vidt forskjellige opplevelser? Den ene kan være fanget i en spiral av angstpregede tanker og bekymringer, mens den andre kjemper mot traumerelaterte symptomer eller tyr til rusmidler bare for å komme seg gjennom dagen. Det har alltid føltes litt merkelig at vi samler alle disse ulike opplevelsene under én og samme merkelapp.
Vel, forskere ved Universitetet i Helsingfors har nettopp gitt oss noe ganske bemerkelsesverdig å tenke på. De fant ut at personer med samme depresjonsdiagnose kan ha dramatisk forskjellige mønstre for hjerneaktivitet – og disse forskjellene samsvarer faktisk med deres spesifikke symptomer. Dette er en ganske stor sak, og jeg vil forklare det for deg.
Hva er det egentlig som skjer i hjernen?
La meg male et bilde for deg. Hjernen din er i konstant aktivitet, og ulike regioner kommuniserer kontinuerlig med hverandre. Når to regioner er synkroniserte – det vil si at de samarbeider sømløst – kaller vi det funksjonell konnektivitet. Tenk på det som musikere i et orkester som spiller i harmoni.
Det er her det blir interessant. Forskerne studerte 263 personer diagnostisert med alvorlig depressiv lidelse og 75 friske personer til sammenligning. Og det de fant var fascinerende: Noen personer med depresjon hadde sterkere konnektivitet mellom hjerneregioner enn normalt, mens andre hadde svakere konnektivitet. Samme diagnose, helt forskjellige hjernemønstre.
"Dette var spesielt interessant – de kontrasterende mønstrene av hjerneaktivitet funnet under samme depresjonsdiagnose," sa direktør Satu Palva ved Nevrosenteret ved Universitetet i Helsingfors.
De fem hjernemønstrene ved depresjon
Det er her ting blir virkelig utrolig. Forskerne identifiserte fem distinkte grupper basert på disse hjernemønstrene. La meg gå gjennom hver av dem.
Gruppe 1: Den hyper-konnektive hjernen
Disse personene hadde spesielt sterke forbindelser mellom ulike hjerneregioner. Men sterkere er ikke nødvendigvis bedre i dette tilfellet. Denne gruppen opplevde mer alvorlige symptomer totalt sett – mer intens depresjon, angst, rumiing (det vil si når hjernen din setter seg fast i å gjenta de samme negative tankene) og vanskeligheter med å fungere i hverdagen. Hjernene deres jobbet hardt, men ikke nødvendigvis effektivt.
Gruppe 2: Den under-konnektive hjernen
Denne gruppen viste relativt svak kommunikasjon mellom hjerneregioner. Interessant nok hadde de en tendens til å oppleve mildere symptomer sammenlignet med de andre gruppene. Hjernene deres var roligere, men depresjonen var mindre alvorlig.
Gruppe 3: Den traumefangne hjernen
Personer i denne gruppen hadde redusert konnektivitet over store deler av hjernen. Det mest fremtredende trekket? Symptomer på posttraumatisk stresslidelse (PTSD) var spesielt fremtredende. Dette får meg til å lure på hvor mange som får diagnosen depresjon som egentlig har traumer som den underliggende årsaken til utfordringene sine.
Gruppe 4: Den blandede hjernen (Mixed-Signal)
Denne var spesielt kompleks. Disse deltakerne hadde uvanlig sterke forbindelser i enkelte hjerneregioner kombinert med svakere forbindelser i andre – en skikkelig blandet pakke. Og symptomene gjenspeilet denne kompleksiteten: mer alvorlig depresjon, rusmiddelproblemer og lavere generelt velvære.
Gruppe 5: Den over-konnektive hjernen med rusutfordringer
Denne gruppen hadde de sterkeste forbindelsene mellom hjerneregioner av alle gruppene i studien. Og bemerkelsesverdig nok var rusmiddelbruk et betydelig problem, mens traumasymptomer faktisk var mindre utpreget enn i de andre gruppene. Det er en påminnelse om at avhengighet og hjernekonnektivitet er dypt sammenvevd.
Hvorfor betyr dette så mye?
Dette er den delen jeg synes er mest spennende med denne forskningen. Tenk på alle de gangene du har lest om en ny depresjonsstudie og følt deg forvirret fordi funnene virket å motsi noe du har lest før. Én studie sier at depresjon innebærer redusert aktivitet i visse områder, en annen sier økt aktivitet. Det er nok til å gjøre deg svimmel.
Denne forskningen kan endelig forklare disse motsetningene. Ulike studier ser sannsynligvis på ulike kombinasjoner av disse fem mønstrene uten å vite det. Hvis forskere i Japan studerer en befolkning som hovedsakelig består av Gruppe 1, og forskere i USA studerer en befolkning som hovedsakelig består av Gruppe 3, vil de selvfølgelig finne ulike resultater. De studerer i essens ulike tilstander som tilfeldigvis deler det samme navnet.
Dette antyder også noe viktig: Det finnes sannsynligvis ikke én enkelt biologisk forklaring på depresjon. I stedet ser vi sannsynligvis på flere distinkte tilstander som manifesterer seg likt på overflaten, men som har helt forskjellige underliggende mekanismer.
Hva dette betyr for behandling
Hvis du noen gang har prøvd medisiner mot depresjon og det ikke fungerte, eller fungerte for en venn men ikke for deg, kan denne forskningen bidra til å forklare hvorfor. Hvis hjernen din følger Mønster 3, men du blir behandlet basert på forskning som hovedsakelig har studert Gruppe 1-pasienter, får du i praksis en behandling designet for noen med en fundamentalt annerledes hjernesituasjon.
Dette åpner døren for mye mer personlig tilpassede tilnærminger til behandling av depresjon. I stedet for "one-size-fits-all"-modellen, kan vi potensielt identifisere hvilket mønster en person faller inn under og skreddersy behandlingen deretter. Kanskje du en dag får en hjerneskanning, ikke bare for å diagnostisere depresjon, men for å fastslå hvilken spesifikk type du har og hvilken behandling som mest sannsynlig vil hjelpe.
Det er en fremtid jeg er genuint optimistisk til.
Kilde: ScienceDaily — Scientists discover 5 hidden brain patterns behind depression