Neandertalerne spiste bugs. Vi glemte hvordan.

Så, før du rynker på nesen på den cricket-proteinbaren: visste du at din motvilje mot å spise bugs faktisk kan være uråld gammel?

Som i, virkelig gammel. Tusener av år gammel.

Forskere fra Spania nærmet seg dette spørsmålet på den mest bokstavelige måten — de analyserte 33 000 år gammel tannstein. Ja, du leste rett. Gammel tannstein (altså prehistorisk plakk) inneholder bitte små spor av alt våre forfedre tygde på, inkludert DNA fra måltidene deres.

Og det de fant? Fascinerende.

Den store oppdagelsen

Forskerne undersøkte tannstein fra 745 oldtidsmennesker fra Europa, Sentral-Asia og områder rundt. Målet? Finne ut om våre forfedre spiste insects, og i så fall — hva skjedde med denne praksisen over tid.

Resultatene tyder på at moderne mennesker i det nordlige Eurasia — altså Europa og områdene rundt — ikke spiste insects regelmessig. Men her kommer det virkelig interessante: vår genetiske evne til å fordøye insects har faktisk avtatt i omtrent 9 000 år, rett rundt tiden da landbruket tok av.

"Vi tror fraværet av insekt-spising ikke bare skyldes nyere kulturelle ting som religion eller mattradisjoner," forklarer Pablo Librado, som ledet studien. "Det er også en lang evolusjonær historie bak."

Med andre ord: vi har rolig tapt evnen til å fordøye kryp ordentlig i årtusener.

Nå, om neandertalerne...

Her blir det ekstra interessant. Neandertalerne — våre gamle slektninger — var tydeligvis mye mer avslappet med insekt-spising enn oss.

Tannsteinen deres inneholdt betydelig mer insekt-DNA. Altså, betydelig mer. Vi snakker nivåer som ligner det du ser hos sjimpanser i Vest-Afrika, som bevisst supplerer kostholdet sitt med insects, spesielt i tørkeperioder når annen mat er mangelvare.

Vanligste insekt-levninger funnet i neandertalertenner? Fluer og mygg. Mygg-DNA var spesielt utbredt, noe som fører forskerne til en spennende hypotese: neandertalerne kan ha spist dyrekadaver som inneholdt fluelarver. (Jeg vet, jeg vet — men heng på.)

De kan ha oppbevart byttedyr i myr-områder, der mygg la egg. Neandertalerne spiste deretter larvene sammen med kjøttet. Det er litt grisete når du forestiller deg det, men altså — de prøvde bare å få i seg protein.

Og genetisk sett? Neandertalerne (og denisovanerne, en annen menneske-art) hadde bedre utrustede fordøyelsessystemer for å bryte ned insects. Så de var bokstavelig talt bygget for insekt-spising på måter vi bare... ikke er lenger.

Hvorfor tropene fortsatte med insects

Forskningen avslørte også et tydelig geografisk mønster. Befolkninger som bodde nærmere tropiske strøk — der det er varmt og insects er rikelig hele året — har fremdeles genetiske varianter som hjelper dem å fordøye insects effektivt.

Etter hvert som mennesker gradvis flyttet nordover til kaldere breddegrader, begynte disse insekt-fordøyende genene å bli borte. Hvorfor? Det handler rett og slett om enkel matematikk og økologi.

I tropiske områder er insects som termitter og gresshopper tilgjengelige og varierte. Du kan høste dem bærekraftig hele året. De er kaloritet nok til at innsatsen lønner seg, og de hjelper til og med med skadedyrbekjempelse.

Men dra nordover der det er kaldt og insekt-sesongen er kort? Plutselig er ikke insects en praktisk matkilde lenger. Landbruket ga mer pålitelige kalorier. Så gradvis, over tusener av år, mistet nordlige befolkninger både praksisen med å spise insects og det genetiske utstyret til å fordøye dem godt.

Hva betyr dette for oss?

Her blir jeg litt filosofisk.

Jeg tror denne forskningen forteller oss noe ganske dypt om matkultur. Vestlige samfunn pleier å fremstille vår insekt-motvilje som rent kulturell eller psykologisk — som om det bare er en merkelig tabu vi har funnet på. Og ja, det er absolutt kulturelle faktorer som spiller inn.

Men vitenskapen antyder at kvalmen vår har dypere røtter. Kroppene våre tilpasset seg bokstavelig talt til ikke å trenge insects som mat, og den tilpasningen ble værende.

Nå, når klimakrisen presser matsystemene våre og forskere fremmer insects som en bærekraftig proteinkilde, ber vi i bunn og grunn moderne mennesker om å overvinne en motstand som er skrevet inn i biologien vår i tusenvis av år.

Ingen rart at folk i Vest-Europa får vennskaps四字熟語 ved tanken på en cricket-kjeks!

Silverfargen i skyene

Det sagt, denne forskningen antyder også at vi ikke er biologisk ute av stand til å spise insects — det er mer at vi har beveget oss bort fra praksisen. Med nok tid og kulturelt skifte, hvem vet? Kanskje fremtidige generasjoner vil småspise stekte gresshopper på samme måte som vi nå uanstrengt spiser sushi (som, ikke så lenge siden, også ble sett på som rart og fremmed i mange vestlige miljøer).

For nå skal jeg sette pris på dette lille vinduet inn i vår evolusjonære fortid. Hver gang jeg ser en mygg i sommer og slår den vekk, kan jeg minne meg selv: et sted i slektstreet mitt spiste mine gamle slektninger glade på larver. Mine europeiske forfedre bare... glemte hvordan.

Og ærlig talt? Jeg tror jeg er fornøyd med at akkurat den familietradisjonen blir værende i fortida.

Hva tenker du? Ville du noen gang prøvd insects som mat, eller er kvalme-faktoren for dyp? Skriv ned under!