Hvorfor elsker vi krystaller? Visste du at sjimpansene våre føler det samme?

Jeg er den typen person som plukker opp en interessant stein, holder den opp mot lyset, og putter den i lomma «bare fordi». Tydeligvis er jeg ikke alene — og jeg mener det i bokstaveligste evolutionary forstand.

Arkeologer har funnet krystaller på mange steder der Homo-restene er datert 780 000 år tilbake. Dette var verktøy, våpen eller smykker. De var bare... fine. Og ingen har egentlig kunnet forklare hvorfor de tidlige menneskeartene samlet på blanke steiner i nesten en million år.

Frem til nå, altså. Forskere bestemte seg nemlig for å studere slektningene våre: sjimpanser.

Hva er så spesielt med krystaller?

Forskerne — ledet av Prof Juan Manuel García-Ruiz fra Donostia International Physics Center i Spania — ville forstå hva som gjør krystaller så tiltrekkende for oss. Tilnærmingen deres? Teste sjimpanser, våre nærmeste levende slektninger som hadde en felles ane med oss for 6-7 millioner år siden.

Slik gjorde de det: De ga to grupper av sjimpanser tilgang til store krystaller ved siden av vanlige steiner av lignende størrelse. Resultatet? Krystallene vant — med god margin.

En sjimpanse som het Yvan plukket faktisk opp krystallen og bar den tilbake til soveplassen sin. Da forskerne prøvde å få den tilbake, måtte de bytte med bananer og yoghurt. (Jeg hadde gjort det samme, ærlig talt.)

De fant krystallene på sekunder

Men her blir det virkelig interessant. Forskerne gjemte små kvartskrystaller blant hauger med 20 vanlige småstein. Sjimpsansene fant krystallene på sekunder. Selv da de la til forskjellige typer krystaller med varierte former, klarte sjimpsansene fortsatt å plukke dem ut.

Sjimpsansene begynte å undersøke krystallenes gjennomsiktighet ved å holde dem opp mot øyehøyde og se gjennom dem. En sjimpanse ved navn Sandy bar både steiner og krystaller i munnen til en treplattform og sorterte dem i separate grupper.

Det som er greia her — sjimpanser transporterer normalt ikke gjenstander i munnen. Så Sandy som gjemmer disse krystallene? Det tyder på at hun kan ha ansett dem som verdifulle. Helt på samme måte som menneskeartene våre gjorde for 780 000 år siden.

Vitenskapen bak glimtet

Så hva gjør krystaller så uimotståelige? Forskerne konkluderte med at to egenskaper skiller seg ut: gjennomsiktighet og geometrisk form.

Tenk på det. De fleste ting i naturen — trær, elver, skyer, dyr — er alle runde og organiske. Men krystaller? De er de eneste naturlig forekommende gjenstandene med flate overflater og perfekt rette kanter. De er bokstavelig talt geometriske anomalier i en verden full av rot.

Det er nesten noe matematisk over skjønnheten deres. Måten lyset passerer gjennom dem på, de skarpe vinklene, symmetrien... alt dette skaper en sansemessig opplevelse som hjernene våre (og tydeligvis sjimpansers hjerner) finner genuint fascinerende.

Hva dette betyr for vår forståelse av menneskelig evolusjon

Her er min tanke: Jeg tror denne studien avslører noe vakkert ved menneskenaturen. Vi tenker ofte på tidlige mennesker som rent praktiske vesener — opptatt av overlevelse, jakt og reproduksjon. Men faktum at forfedrene våre samlet på «unyttige» fine gjenstander i nesten en million år, forteller oss noe dypt.

Vi var alltid mer enn bare overlevelsesmaskiner. Vi var alltid nysgjerrige. Vi har alltid funnet mening i skjønnhet for skjønnhetens skyld.

Forskerne merket seg at noen sjimpanser viste større interesse for krystaller enn andre, noe som tyder på personlighetsforskjeller i denne tiltrekningen. Det finnes «Don Quijoter og Sanchos», som García-Ruiz sa det — idealister og pragmatikere. Noen av oss legger bare merke til slike ting.

Hva nå?

Studien brukte sjimpanser som lever rundt mennesker, så forskerne innrømmer at vi også bør teste ville bestander. Men ærlig talt? Jeg tror vi allerede har lært noe bemerkelsesverdig.

Tiltrekningen vår til krystaller er ikke en tilfeldig kulturell særpreg. Den ser ut til å gå dypt — dypt nok til at den er skrevet inn i den atferdsverktøykassen vi deler med våre nærmeste slektninger. Et sted i vår felles evolusjonære historie ble evnen til å legge merke til vakre, uvanlige gjenstander fordelaktig nok til at den hang med i millioner av år.

Så neste gang noen ertet deg for å samle på krystaller eller fine steiner, kan du bare si: du driver med atferd som er nesten en million år gammel. Det er ikke rart. Det er arvelig.

Og personlig? Jeg synes det er ganske kult.

Kilde: ScienceDaily