Ok, se for deg for deg: du er en dykker som utforsker Middelhavet nær Kekova-øya i Tyrkia, omtrent 30 meter under overflaten. Du forventer å finne... vel, kanskje noen gamle mynter eller et rustent anker. Ingenting særlig spennende.
I stedet snubler du over noe som får arkeolog-hjernen din til å kortslutte.
Mer enn 30 antikke leirkrukker som bare ligger der på havbunnen. Og tre tunge steinankre. Det er alt. Ingen treskrog, ikke noe skipsskjelett – bare lasten skipet bar på.
Så her er million-dollar-spørsmålet: Hvordan vet du at det er det eldste skipsvraket på jorden når selve skipet ikke er å finne?
Krukkene forteller hele historien
Det som fascinerer meg med denne historien, er dette: Forskerne fant ikke skipet. De fant det skipet bar på – og det viste seg å være mer enn nok.
Disse over 30 keramikkbeholderne, kalt amforaer, er som tidskapsler. Basert på formen, designet og materialene som er brukt til å lage dem, har forskerne datert vraket til et sted mellom 2600 og 2400 f.Kr. Det gjør det eldre enn det berømte Dokos-vraket i Egeerhavet, og omtrent samtidig med byggingen av den store pyramiden i Giza.
La det synke inn et øyeblikk. Mens egypterne bygde et av verdens syv underverker, var et eller annet uheldig handelsskip på sin siste reise over Middelhavet – og det kom aldri frem.
Hvor kom dette skipet fra? Hvor var det på vei?
Den virkelig kule delen? Selve krukkene fungerer som brødsmuler som leder oss langs eldgamle handelsruter.
Disse amforaer matcher beholdere funnet i verksteder i Jordan-dalen, Egypt, Troja og Kreta. Forskerne kaller det et "100 prosent samsvar" med typer fra tidlig bronsealder. Så dette var ikke bare en lokal fiskebåt – det var en del av et sofistikert handelsnettverk som knyttet sammen fjerne sivilisasjoner.
Eksperter tror skipet sannsynligvis seilte ut fra et sted langs Levanten (dagens Libanon, Israel eller Syria) og var på vei enten mot Troja i det nordvestlige Tyrkia eller til Kreta. De sterke strømmene rundt Kekova-øya gjorde – og gjør fortsatt – dette vannstrekket beryktet farlig for sjøfolk.
De anslår at fartøyet sannsynligvis var rundt 10 meter langt. Relativt lite etter dagens standarder, men perfekt dimensjonert for handel i Middelhavet i bronsealderen.
Vent, det er osterester?!
Jeg sparte den beste detaljen til slutt, for det er her historien blir virkelig morsom.
Blant alle disse krukkene er det én som skiller seg ut. Den har ni forskjellige merker og to mystiske hull. Og ifølge forskerne var ikke dette bare en vanlig beholder for olivenolje eller vin.
De tror den ble brukt til å lage smør eller ost.
Hvor kult er ikke det?
Dette tyder på at sjøfolk ikke bare transporterte varer – de produserte mat under reisene sine. En forsker fra Macquarie University i Australia undersøkte restene inni en av krukkene og sa at hun "nesten besvimte" da hun så oppi, fordi det var så mye materiale igjen.
Nå må de fortsatt analysere nøyaktig hvilke stoffer som er der – olivenolje, vin, kvae, eller kanskje noe helt annet. Det er også en mulighet for at disse krukkene ble gjenbrukt i mange år etter sin opprinnelige reise, noe som ville gjort bildet mer komplisert.
Men ærlig talt? Det er det som gjør arkeologi så spennende. Hvert besvarte spørsmål fører til tre nye.
Hvorfor dette betyr noe
Tyrkias kultur- og turismeminister kalte dette funnet et eksempel på den "dyptgående historien til sjøfartshandelen langs de anatolske kystene". Og han har helt rett.
Vi har en tendens til å tenke på antikk handel som isolerte, enkle utvekslinger. Men dette vraket forteller oss at for 4700 år siden fantes det etablerte ruter som knyttet Levanten til Egeerhavet, med kjøpmenn som transporterte varer over farlige farvann i relativt små trefartøy.
Det er ikke primitivt. Det er imponerende.
Skipets treverk kan ha gått helt i oppløsning gjennom årtusendene og etterlatt seg kun lasten og ankerne. Men de ydmyke leirkrukkene? De gjør akkurat det godt bevismateriale skal gjøre – de ber oss om å forestille oss en levende, sammenkoblet verden i bronsealderen som vi aldri visste eksisterte.
Og ærlig talt, jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvem som var om bord på det skipet for mange tusen år siden. Så de stormen komme? Prøvde de å kjøre det opp på stranden? Vi får sannsynligvis aldri hele historien.
Men de krukkene? De er fortsatt her, og venter på å fortelle oss mer.