Ok, jeg har tenkt på dette hele uken, og jeg kan virkelig ikke bestemme meg for om det er fascinerende eller skremmende. Kanskje begge deler.
Saken er denne: når du ser på nattehimmelen, ser du ikke hele universet. Du ser det observerbare universet – den delen hvor lyset faktisk har hatt nok tid til å nå øynene dine siden universet startet for omtrent 13,8 milliarder år siden. Denne synlighetssfæren strekker seg omtrent 46 milliarder lysår i alle retninger, noe som høres ut som mye (og det er det absolutt), men det kan bare være... et nabolag i noe mye, mye større.
Nå kommer det rare.
Horisontproblemet (det er ikke bare klimaendringer)
Jeg har alltid forestilt meg at hvis vi bygget bedre teleskoper, kunne vi til slutt se lenger og lenger, gradvis avdekke hele universet. Men det er ikke helt slik det fungerer. Det observerbare universet er ikke bare en grense for vår nåværende teknologi – det er en fundamental grense for hva som noen sinne kan nå oss av informasjon. Noensinne. Uansett hvor tålmodige vi er eller hvor avanserte instrumentene våre blir.
Bortenfor den kosmiske horisonten? Universet fortsetter, men lyset derfra vil aldri, aldri nå oss. Vi er faste i vår lille informasjonsboble, for alltid.
Hvilket reiser det åpenbare spørsmålet: finnes det en kant et eller annet sted der ute? Eller bare... fortsetter det for alltid?
Jorden til unnsetning (på en måte)
Det vakre med å tenke på kosmisk skala er at vår egen planet gir oss en måte å få hodet vårt til å begripe det på.
Tenk på å stå på Jorden. Hvis du går i hvilken som helst retning, vil du aldri treffe en vegg. Bakken stopper ikke bare. Likevel er Jorden definitivt endelig – du kan ikke gå for alltid uten å til slutt ende opp der du startet. Knepet er at Jordens overflate krummer tilbake på seg selv. Den har ingen kant, men den har et begrenset areal.
Så kan universet fungere på samme måte? Kan rommet være endelig men uten grense, krumt tilbake på seg selv som en 3D-versjon av Jordens overflate?
Forskere har faktisk testet dette. Og ærlig talt, metodene de bruker er briljante.
Trekanten lyver ikke (vanligvis)
Her er en partytriks for deg: på et flatt ark papir, vil vinklene i en hvilken som helst trekant summere til nøyaktig 180 grader. Alltid. Det er bare geometri.
Men på en krum overflate, endres ting. Tegn en trekant på en appelsin, og vinklene dine vil summere til mer enn 180 grader. Overflaten tvinger dine rette linjer til å bøye seg.
Astronomer har i hovedsak gjort dette med selve universet. De har målt enorme kosmiske trekanter som spenner over milliarder av lysår, og svaret? Vinklene summerer til omtrent nøyaktig 180 grader. Rommet ser flatt ut.
Men – og dette er et stort men – hva om du prøver å måle Jordens krumning mens du står i stuen din? Ditt lille lapp av gulv ser også helt flatt ut. Du ville trenge å måle over mye større avstander for å oppdage den faktiske krumningen.
Det er universet i et nøtteskall. Vårt observerbare felt ser flatt ut, men hele universet kan være krumt på måter vi rett og slett ikke kan oppdage fra innsiden av vårt målevindu.
Den kosmiske mikrobølgebakgrunnsstrålingen: Eldre lys forteller alt
Det mest kraftfulle beviset kommer fra noe som kalles den kosmiske mikrobølgebakgrunnsstrålingen – i hovedsak ettergløden fra Big Bang, lys som har reist gjennom rommet i nesten 14 milliarder år.
Dette lyset bærer mønstre, små temperaturvariasjoner som forteller oss om det tidlige universet. Og forskere kan forutsi nøyaktig hvor store disse mønstrene bør se ut bas