Hva som bor i hodet ditt akkurat nå (Og det er mer enn bare tankene dine)

Her er noe ganske utrolig: inne i skallen din akkurat nå finnes immunceller som ikke bare bekjemper infeksjoner – de former faktisk tankene dine.

Disse små heltene kalles mikroglia, og de utgjør omtrent fem til ti prosent av alle cellene i hjernen din. I lang tid trodde forskerne de var ganske enkle – bare hjerens rengjøringsgjeng, som vasket opp etter skader og slo tilbake mot bakterier.

Men nei, de er mye, mye mer spennende enn som så.

Oppdagelsen som fikk forskerne til å snu seg

Et team ved Columbia Universitys Zuckerman Institute har nettopp funnet noe som fikk forskerne til å heve øyebrynene. De oppdaget at mennesker bærer på et svært spesielt gen – et som finnes kun hos oss – og det er utrolig aktivt i disse mikroglia-cellene.

Genet heter SRGAP2, og mennesker har flere kopier av det som våre nærmeste slektninger blant primatene rett og slett ikke har. (Hvordan fikk vi disse ekstra kopiene? De antas å ha oppstått i løpet av evolusjonen gjennom en serie med genetiske dupliseringer.)

Men her kommer det virkelig interessante: da forskerne undersøkte hvor dette menneskespesifikke genet var mest aktivt, fant de at det var nesten ti ganger mer utbredt i mikroglia enn i nevroner – altså cellene vi vanligvis forbinder med tenkning og hjernekapasitet.

«Så spørsmålet var: 'Hvor i all verden er dette genet så aktivt i mikroglia?'» husket Dr. Franck Polleux, en av forskerne bak studien.

Godt spørsmål, faktisk.

Mikroglia: De glemte arkitektene i hjernen din

Her blir det virkelig interessant. I løpet av de siste to tiårene har forskerne innsett at mikroglia gjør langt mer enn bare å vokte mot inntrengere og rydde opp i rot.

Under hjerneutviklingen er disse cellene egentlig interiørarkitekter for dine nevrale forbindelser. De bestemmer hvilke synapser (de små broene mellom nerveceller) som blir værende og hvilke som blir eliminert. De kan også gjøre eksisterende synapser mer eller mindre responsive, og finjusterer egentlig hvordan hjernen din kommuniserer med seg selv.

Tenk på dem som byggeledere for hjernens ledningsnett.

Og her er det som gjør mennesker spesielle: vår mikroglia trenger absurd lang tid på å modnes – et sted mellom fire og åtte år. Sammenlign det med mus, der mikroglia blir voksen på bare omtrent tre uker.

Den forskjellen er ganske tankevekkende når du tenker på det.

Genene som kontrollerer klokken

Da forskerne gravet dypere, oppdaget de at de menneskespesifikke kopiene av SRGAP2 ser ut til å være grunnen til at vår mikroglia utvikler seg så langsomt. Genet fungerer som et utviklingsdemperpanel, som skrur ned farten på modningen av disse cellene.

Men her er det virkelig smarte: samme gen bremser også utviklingen til nevroner. Så nevroner og mikroglia – to helt forskjellige celletyper – holdes synkronisert av denne ene genetiske mekanismen.

«Naturen har valgt dette genet til å kontrollere utviklingen av mikroglia som er så avgjørende for nevronutviklingen, slik at de er i sync under utviklingen,» forklarte Dr. Carlos Diaz-Salazar, studiens hovedforfatter.

Denne koordinerte, langsomme utviklingen er det forskerne kaller neoteni – menneskehjernens forlengede barndom. Og denne forlengede modningsperioden antas å være en av nøklingrediensene som ga oss våre avanserte kognitive evner: komplekse resonnementer, språk, kreativitet, alt det gode.

Hvorfor bør du bry deg?

Okei, så vi har et rart gen som bare mennesker har, og det får hjernecellene våre til å vokse sakte. Kult, men hvorfor spiller dette noen rolle?

To ord: hjernehelse.

Forskere har nylig oppdaget at mikroglia ikke bare er involvert i normal hjerneutvikling – de er også knyttet til nevrologiske utviklingsforstyrrelser som autisme og til neurodegenerative sykdommer som Alzheimer. Å forstå hva som gjør menneskelig mikroglia forskjellig fra musemikroglia (eller noe annet djurs) kan etter hvert hjelpe oss å forstå hvorfor disse sykdommene oppstår og hvordan vi kan behandle dem.

Som Dr. Polleux sa det: «Vi vil forstå alle elementene som er med på å utgjøre menneskehjernen for å forstå hva som gjør oss unike fra et evolusjonært ståsted.»

Og ærlig talt? Jeg synes det er utrolig poetisk. Et sted i DNA-et vårt finnes en liten genetisk ulykke – et kopiert gen – som hjalp til med å gjøre oss til... oss. Det ga hjernen vår den tiden den trengte for å vokse til noe bemerkelsesverdig.

Det store bildet

Det som slår meg mest med denne forskningen, er hvordan den minner oss på at evolusjonen ikke jobber med en grand plan. Det er ikke noen intelligent designer som omhyggelig snekrer den perfekte hjernen. Det er tilfeldige dupliseringer og genetiske feil som av og til – bare av og til – gir en art et fortrinn.

Den ekstra kopien av SRGAP2 som sitter i genomet vårt? Den var sannsynligvis bare en kopieringsfeil for millioner av år siden. Men fordi den ble værende og ble sendt videre, var den med på å forme hjernene til hvert eneste menneske som noen gang har levd.

Vår evne til språk, til kunst, til vitenskap, til kjærlighet – alt dette kan skylde en liten gjeld til en liten, lykkelig genetisk feil.

Hvordan er det for perspektiv neste gang du gruer deg for noe?