Derfor har vi kjempet feil kamp mot Alzheimer

Her er noe som kanskje overrasker deg: vi har tenkt på Alzheimer feil. I tiår har det meste av forskning og legemiddelutvikling handlet om én ting—å fjerne klissete proteiner kalt amyloid-beta som hoper seg opp i hjernen. Og vet du hva? Vi har brukt milliarder av dollar og titalls år på forskning, og resultatene har vært... magre. Noen behandlinger hjelper litt, men ingenting som virkelig har snudd utviklingen.

Men nå kommer et team ved King's College London med et forslag: kanskje vi har oversett det hele bildet. Og ærlig talt? Jeg tror de kan være på noe.

KCL-286: Et medikament med en overraskende historie

Her blir det interessant. KCL-286 ble nemlig ikke opprinnelig utviklet for Alzheimer i det hele tatt. Det ble laget for å behandle ryggmargsskader. Men under testing la forskerne merke til noe merkelig—forbindelsen virket å ha effekter som også var relevante for Alzheimer.

I stedet for å starte fra scratch, bestemte teamet seg for å undersøke om dette eksisterende medikamentet kunne hjelpe. Og det kunne det.

Medikamentet har allerede bestått Fase 1-sikkerhetsstudier i mennesker (for ryggmargsskade-formålet), noe som betyr at det er bevist trygt for mennesker. Det er enormt. Vanligvis tar det godt over et tiår å bringe et nytt Alzheimer-medikament fra lab til klinikk. Siden KCL-286 allerede har den sikkerhetsgodkjenningen, kan forskerne kanskje bevege seg mye raskere.

Men her er det som virkelig får oppmerksomheten min

Forskerne fant ut at KCL-286 gjør noe bemerkelsesverdig: det angriper flere problemer samtidig.

For det første reparerer det DNA-skader i hjerneceller. Tenk deg DNA som en vridd stige. Når den stigen får et dobbeltstrengsbrudd—altså at den bokstavelig talt knekker i to—er det usedvanlig alvorlig. Cellene våre kan vanligvis fikse denne typen skader, men i Alzheimer-sykdommer går noe galt med reparasjonsprosessen. KCL-286 ser ut til å sette i gang reparasjonsmaskineriet igjen.

For det andre, og like viktig: det reduserer betennelse i hjernen. Du er kanskje ikke klar over dette, men kronisk betennelse er en enorm faktor i Alzheimer-progresjon. Den har blitt litt oversett fordi den ikke er like dramatisk som proteinplakk, men den ødelegger absolutt hjernen.

Professor Jonathan Corcoran, som ledet forskningen, formulerte det slik: «Funnene våre viser at KCL-286 ikke bare angriper DNA-skader, men også reduserer betennelse—to prosesser som starter svært tidlig i Alzheimer-sykdommens utvikling.»

Tidlig. Det er nøkkelordet. Disse endringene skjer kanskje flere tiår før noen viser symptomer. Tenk deg om vi kunne gripet inn så tidlig...

Hvorfor denne tilnærmingen føles annerledes

Her er det som virkelig tiltaler meg med denne forskningen: den prøver ikke å angripe én enkelt målskive. Alzheimer er komplisert—genuint, sta komplisert. Det har vi lært på den harde måten.

Å slå på flere sykdomsmekanismer samtidig føles mer realistisk for meg. Det er som å slukke en husbrann. Du kan spraye vann på ett hjørne, men flammene sprer seg fortsatt overalt. KCL-286 er mer som å rulle ut flere slanger samtidig.

Natasha Hill, en av forskerne, forklarte det godt: «For å utvikle en effektiv behandling for Alzheimer-sykdom, må vi angripe flere sider av sykdommen.» Endelig sier noen det høyt!

La oss likevel være realistiske

Før vi blir for begeistret, må jeg nevne den opplagte advarselen: denne forskningen ble gjort på mus. Mus er utrolig nyttige for å forstå sykdommer, men det som fungerer på mus, fungerer ikke alltid på mennesker. Vi har sett lovende musestudier før som ikke førte noe sted i kliniske tester.

Det sagt, gir det faktum at KCL-286 allerede har bestått Fase 1-sikkerhetstesting meg mer håp enn vanlig. Medikamentet har allerede bevist at det ikke skader mennesker. Nå må vi se om det faktisk hjelper dem.

Min vurdering

Jeg har fulgt Alzheimer-forskning en stund nå, og jeg har lært meg å være forsiktig. Men noe ved denne tilnærmingen føles annerledes. Vi legger ikke bare til nok et medikament i amyloid-haugen. Vi ser på sykdommen fra en genuint ny vinkel—spør hva annet som går galt, og om vi kan fikse det.

DNA-skade-vinkelen fascinerer meg spesielt. Det er en så fundamental biologisk prosess, og idéen om at den kan bidra til nervecelledød åpner opp et helt nytt forskningsfelt.

Vil KCL-286 blir gjennombruddet vi har ventet på? Det vet jeg ærlig talt ikke. Men jeg er mer forsiktig optimistisk enn jeg har vært med en del andre, og det sier litt.

Det jeg vet er dette: jo flere verktøy vi har i verktøykassen, desto bedre sjanser har vi for til slutt å temme denne sykdommen. Og akkurat nå ser KCL-286 ut til å være et ganske nyttig verktøy å ha.

Konklusjonen

Forskere har funnet et medikament som opprinnelig ble utviklet for ryggmargsskader, og som ser ut til å reparere DNA-skader og redusere betennelse i Alzheimer-sykdomsmodeller. Fordi det allerede har bestått innledende sikkerhetstesting på mennesker, kan det relative raskt gå inn i kliniske studier—et sjeldent lyspunkt i den ofte frustrerende verdenen av Alzheimer-medikamentutvikling.

Dette blir spennende å følge med på.