Påskeløsningen som kan skrive om historien

Vet du hva jeg alltid har likt best med historie? De store spørsmålene som ingen helt kan svare på.

Og få steder har flere slike spørsmål enn Påskeøya.

De digre steinhodene som stirrer utover Stillehavet – hvem lagde dem? Hvorfor? Hva tenkte menneskene som dro dit for nesten tusen år siden?

Men det som virkelig har optatt meg de siste årene, er et annet spørsmål: Hadde Rapa Nui-folket sin egen skrift?

Nå kan vi kanskje være et steg nærmere et svar.

En øy i verdens ende

Påskeøya ligger helt avsides til. Over 3700 kilometer fra fastlandet i Chile. Tenk deg avstanden mellom Oslo og New York – og så flytt den ut i åpent hav.

Folk bosatte seg der et sted mellom 1150 og 1280 e.Kr. Det betyr at de levde i flere hundre år uten kontakt med resten av verden før noen europeere dukket opp.

Da nederlenderne kom i 1722, fant de de berømte moai-statene. Men de fant også noe annet merkelig: et skriftsystem kalt Rongorongo. Piktogrammer risset inn i tre.

Problemet? Ingen har noensinne klart å tyde det.

Det store spørsmålet har vært: Var dette en egen oppfinnelse, eller fikk de ideen fra europeerne?

Funnet som kan endre alt

Nylig kom det en studie i Scientific Reports som kan være game-changing.

Arkeolog og lingvist Silvia Ferrara fra Universitetet i Bologna og teamet hennes brukte karbondatering på fire treplater med Rongorongo-innskrifter. Én av dem – Santiago-tabletten – viste seg å være fra perioden 1493–1509.

Før europeisk kontakt. Med flere århundrer.

Hvis dette stemmer, kan Rapa Nui-folket ha oppfunnet skrift helt på egen hånd.

Og det er ikke småtterier. Selvstendig oppfinnelse av skrift er ekstremt sjelden i menneskehistorien. Mesopotamia, Egypt, Kina, Mesoamerica – det er listen. Hvis Rongorongo var hjemmelaget, er det en av de yngste og mest isolerte skriftsystemene noensinne.

Det som gjør dette ekstra troverdig: Rongorongo fungerer helt annerledes enn europeisk skrift. Det er tredimensjonalt, med billedtegn uten noen åpenbar europeisk påvirkning.

Mine tanker

Jeg må innrømme at jeg ble ordentlig revet med da jeg leste om dette.

Tenk på det. Et lite samfunn på en øy midt i Stillehavet, uten hjelp utenifra, kan ha kommet opp med en av menneskehetens mest komplekse oppfinninger. Det sier noe viktig om mennesker: vi er oppfinnsomme. Vi finner løsninger. Vi etterlater oss spor.

Det er den typen historie som får meg til å tenke på alt annet vi kanskje ennå ikke vet om våre forfedre.

Men la oss være ærlige

Det er et «men» her.

Karbondatering forteller når treet ble felt, ikke når noen risset inn symbolene. Det er teoretisk mulig at noen brukte gammelt tre til en ny innskrift – selv om Ferrara mener det er lite sannsynlig.

Og enda en hake: Dette er bare én plate. De tre andre som ble testet, daterte til etter europeisk kontakt.

De resterende Rongorongo-tablene er spredt på museer verden over. Ferrara vil gjerne undersøke flere, men tilgangen er ikke enkel.

Hva betyr dette egentlig?

Selv om vi ikke kan bevise noe definitivt ennå, er muligheten spennende nok i seg selv.

At et isolert samfunn på en liten stillehavsøy kan ha utviklet sin egen skrift – det minner oss om hvor smart mennesker kan være når vi virkelig prøver.

Kanskje er det bare begynnelsen. Kanskje venter det flere overraskelser der ute.

Hva tror du?