Da hjernen minnet seg selv på musikk

Noe som får deg til å sette pris på hjernen din: Noen mennesker hører musikk som rett og slett ikke finnes. Ikke bare en vag melodi i det fjerne – hele, krystallklare sanger som høres helt ekte ut. Og i motsetning til den irriterende hitlåten du ikke får ut av hodet etter en konsert, er ikke dette en morsom liten hjerneglipp. For mange er det utmattende, urokkelig og dypt isolerende.

Én studie, åtti mennesker

En fersk studie publisert i Journal of Neurology har sett nærmere på dette fenomenet. Forskerne analyserte åtti personer som opplever musikalske hallusinasjoner. De brukte ikke bare notatblokk – neuroimaging, hørselstester og EEG ga dem et komplett bilde. Funnene er fascinerende.

Hjernen din fyller hullene

Det mest interessante med denne forskningen: Deltakerne hadde ikke psykose. De fleste var psykisk friske. Hjernen deres gjorde noe annet.

Forklaringen kalles deafferentasjon, og den er egentlig ganske poetisk. Når noen mister hørselen gradvis over tid, får hørselskortexen plutselig mye mindre å jobbe med. Denne delen av hjernen er designet for å prosessere lyd. Så når ingenting kommer inn, blir den... la oss si kreativ.

Hjernen henter frem musikk fra langtidsminnet. Men her kommer det interessante: Den griper ikke tak i gårsdagens største hits. Ifølge studien var de vanligste hallusinasjonene religiøse sanger, julesanger og melodier fra barndommen. Det gir fullstendig mening – de er inngravert dypest i nervebanene våre, lært i de mest formative årene.

Et fenomen med lang historie

Dette har faktisk et navn (eller flere): Auditiv Charles Bonnet-syndrom, eller iblant Oliver Sacks' syndrom – oppkalt etter den berømte nevrologen som skrev mye om det. Den visuelle versjonen – der mennesker ser komplekse hallusinasjoner til tross for synstap – ble beskrevet av Charles Bonnet allerede på 1700-tallet. Mannen opplevde det selv og skrev om det. Det synes jeg krever en spesiell styrke.

Den auditive varianten fungerer på samme måte. Øynene eller ørene svekkes, men hjernen er fullt operativ og sulten på input. Så den improviserer.

Det høres ut som et mareritt

Her blir jeg virkelig berørt: Studien viste at over 65 prosent av deltakerne opplevde de musikalske hallusinasjonene som en byrde. Og vit dette – bare rundt 20 prosent hadde noen form for kontroll over dem. Resten var i praksis passasjerer i egen hørselsopplevelse.

Tenk deg å prøve å sove mens "Stille natt" spiller på fullt volum i hodet. Eller å kjempe for å konsentrere deg på jobben mens hjernen din bestemmer seg for å spille opp salmer fra bestefars kirke. Mange deltakere rapporterte søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og eventually utmattelse og depresjon.

Det triste er at mange med denne tilstanden ikke søker hjelp fordi de er redde for å bli diagnostisert med psykose eller demens. Men her er poenget: dette er ikke et psykotisk symptom. Det er en nevrologisk eigenskap, ganske lik den fantomsmerte amputerte opplever. Hjernen din gjør bare jobben sin litt for ivrig.

Hva hjelper egentlig?

Behandlingen varierer avhengig av årsaken – og studien understreker at det kan være mange: hørselstap, psykiatriske tilstander, nevrologisk skade. Noen ganger hjelper antipsykotika. Noen ganger er det nok å forstå hvorfor dette skjer.

Forskerne ønsker å avstigmatisere tilstanden. Når folk forstår at hjernen fyller et sansemessig tomrom med minner, blir det mindre skremmende. Det er ikke "å miste forstanden" – det er hjernen som gjør noe bemerkelsesverdig tilpasningsdyktig under uventede omstendigheter.

En liten påminnelse

Jeg vet ikke med deg, men denne forskningen får meg til å sette mer pris på min til tider irriterende, men fungerende hjerne. Når jeg seinere får den der Ariana Grande-låten fast i hodet, skal jeg klage litt mindre. Kanskje får jeg også mer medfølelse med dem som stille opplever noe de verken kan forklare eller kontrollere.

Hjernene våre er merkelige, vidunderlige, til tider forvirrende organer. At de kan lage musikk fra minnet når verden blir stille, er både urovekkende og – på et merkelig vis – vakkert.

Har du eller noen du kjenner opplevd noe lignende? Jeg vil gjerne høre om det i kommentarene – noen ganger hjelper det å dele.