Dronningens skjulte overlevelseshemmelighet

Okay, jeg må fortelle deg om noe jeg nettopp lærte, og ærlig talt? Det ødelegger meg litt.

Du vet sikkert at biene er i trøbbel. Kolonikollaps, plantevernmidler, habitatødelegging — det er tøffe tider å være bie. Men her er hva som har plaget forskerne: selv når vi prøver å beskytte biene mot plantevernmidler, så fortsetter koloniene å bli svakere. Hvorfor?

Ny forskning fra University of California, Davis, kan ha en del av svaret. Og det er både fascinerende og dypt urovekkende.

Arbeiderbienes skjold

Her er hva vi trodde vi visste: arbeiderbier er bikubens første forsvarslinje. De samler pollen, bringer det tilbake til bikuben, og filtrerer ut skadelige stoffer før noe når dronningen eller babyene. Det er et ganske elegant system, faktisk.

Men det viser seg at denne beskyttelsen har begrensninger.

Da forskerne utsatte honningbiekolonier for sprøytemiddelet methyl parathion over tid, skjedde noe uventet. På dag én filtrerte arbeiderbiene bort rundt 95 prosent av sprøytemiddelet. Ganske imponerende, ikke sant?

På dag ti? Da hadde tallet sunket til 86 prosent.

Det er fremdeles mye filtrering, men det betyr at arbeidernes kapasitet ble overbelastet. Sprøytemidlene hopet seg opp. Og når arbeiderne ikke lenger klarte å henge med, måtte dronningen klare seg selv.

En mors forferdelige valg

Her blir det intens.

Forskerne oppdaget at når dronninger blir utsatt for sprøytemidler over tid, akkumuleres stoffene i kroppen deres. Og når arbeiderne ikke lenger klarer å filtrere alt bort, har dronningen sin egen forsvarsmekanisme: hun overfører de giftige stoffene til eggene sine.

Ja, du leste rett. Hun forgifter sine egne avkom for å beskytte seg selv.

Forskerne kaller dette «maternal offloading», og det er første gang noen har dokumentert det hos honningbier. Hovedforsker Angela Encerrado-Manriquez forklarer det slik: når arbeidernes filtreringskapasitet blir overveldet, har «dronninger sin egen forsvarsmekanisme. Maternal offloading lar dem overføre den giftige byrden til eggene sine.»

Nanokoloni-eksperimentet

Hvordan fant de ut av dette? Forskerteamet bygde det de kaller «nanokolonier» — bitte små eksperimentelle systemer som gjenskaper viktige bikube-funksjoner. Hver én inneholdt én dronning og rundt 60 arbeiderbier i en spesiell beholder.

De matet biene med pollen og mat tilsatt sprøytemiddelet (i miljørealistiske nivåer, ikke dødelige doser). Sprøytemiddelet var merket med et svakt radioaktivt stoff så forskerne kunne spore akkurat hvor det tok veien.

Sporingsteknologien var utrolig sensitiv. Forskere ved Lawrence Livermore National Laboratory brukte noe som heter biologisk akseleratorspektrometri, eller BioAMS, som kan oppdage sprøytemiddelmerker i ekstremt lave konsentrasjoner. Dette lot dem følge den kjemiske reisen gjennom hele kubesystemet.

Hvorfor dette betyr mer enn du tror

Her er det som holder meg våken om natten: dronninger er de eneste i hele kolonien som kan legge egg som blir arbeidere. En frisk dronning legger 1500 til 2000 egg hver eneste dag. Hun holder bokstavelig talt kolonien i live.

Og honningbier? De pollinerer omtrent en tredjedel av verdens matplanter. Epler, mandler, blåbær, agurker, jordbær — du navngir det. Uten bier faller matsystemet vårt fra hverandre.

Så når forskere snakker om «en langsom krypende effekt av kjemisk opphopning» som kan føre til «forsinket kolonikollaps», bør vi alle følge med.

De urovekkende implikasjonene

Seniorforfatter Sascha Nicklisch sier det slik: «Når sprøytemidler akkumuleres såpass mye at dronningens egg blir så lastet at de kanskje ikke lenger utvikler seg skikkelig, kan det oppstå et vendepunkt.»

Tenk på det et øyeblikk. Vi snakker ikke bare om at bier dør umiddelbart av sprøytemiddeleksponering. Vi snakker potensielt om en saktekatastrofe der dronninger fortsetter å produsere egg, men de eggene er i økende grad kompromittert. Kolonien ser fin ut på overflaten, men den forfaller stille innenfra.

Og her er det som virkelig gnager i meg: denne prosessen kan være usynlig for birøktere helt til det er for sent. Når du først merker at populasjonen synker, kan skaden allerede være innebygd.

Hva kommer videre

Forskerne har mange spørsmål som gjenstår. Hvor lenge kan dronninger holde på før de blir overveldet? Hva skjer med eggene som mottar alle disse kjemikaliene? Er noen sprøytemidler verre enn andre for denne prosessen?

Dette er viktige spørsmål, og forskerteamet planlegger å undersøke videre.

Men i mellomtiden tenker jeg stadig på bildet av dronningen — moren til hele bikuben — som i praksis ofrer noen av barna sine for å overleve. Det er en overlevelsesstrategi som vitner om det umulige presset disse skapningene er under.

Hva kan vi gjøre?

Her blir jeg litt personlig, for ærlig talt gjør denne forskningen meg sint. Ikke på forskerne — de gjør fantastisk arbeid. Men på systemet som stadig setter bier i denne situasjonen.

Sprøytemidler finnes for å beskytte avlinger. Det skjønner jeg. Men hvis den samlede effekten er at vi sakte dreper pollinatørene som avlingene er avhengige av... er ikke det et problem?

Forskerne nevner at funnene deres kan gi veiledning for «integrerte skadedyrplanleggere» — folk som finner ut hvordan man beskytter avlinger samtidig som man minimerer skade på bier. Kanskje dette betyr å være mer forsiktig med når sprøytemidler brukes, eller å utvikle bievennlige alternativer.

Men ærlig talt? Jeg tror vi trenger større tenkning enn bare å justere sprøyteplaner. Vi må tenke nytt om forholdet vårt til insekt som bokstavelig talt metter oss.

Jeg er ingen biekspert. Jeg er bare et menneske som mener at disse bitte små skapningene utfører det viktigste arbeidet på planeten, og vi skylder dem bedre enn langsom forgiftning.

Hva synes du? Forandrer denne forskningen hvordan du ser bikrisen? Si fra i kommentarene — jeg vil gjerne høre tankene dine.