Det store misforståelsen rundt ormehull som endret alt

Tenk deg dette: Einstein fant ikke opp ormehull. Ikke i det hele tatt. Likevel ble hans skarpe matematikk forvandlet til science fictionens favorittide. Nesten som om noen leste notatene dine feil og laget en filmserie av dem.

Her er hva som egentlig skjedde.

Da Einstein møtte en gåte han ikke kunne løse med partikler

I 1935 satt Albert Einstein og Nathan Rosen og grublet over et reelt problem. De prøvde å forstå hvordan partikler oppfører seg under ekstrem tyngdekraft. Steder der rommet blir så bøyd at vanlige regler ikke gjelder lenger. De tenkte ikke på romskip eller tidsreiser.

I stedet kom de frem til en ren matematisk løsning kalt Einstein-Rosen-bro. Den koblet to identiske versjoner av romtid. Mer som en speiling enn en tunnel.

Løsningen var ikke ment som noe fysisk. Den skulle bare få Einsteins gravitasjonsteori til å passe med kvantemekanikkens verden.

Da science fiction tok over fysikken

På slutten av 1980-tallet begynte forskere å lure på om denne broen kunne brukes til å reise. Da startet ormehull-moten. Bøker, filmer og artikler gjorde ormehull til den beste måten å forestille seg reise gjennom rommet på.

Men regnestykket holder ikke. Broen kollapser før noe kan passere gjennom den. Den er bare en matematisk idé, ikke en virkelig vei.

Vi har heller ikke sett noen slike broer. Ingen teleskop har funnet spor av dem. Ideen krever fysikk vi ikke engang vet om vi har.

Men historien lever videre. Selv fysikere har latt seg rive med av metaforen.

Hva Einstein-Rosen-broen egentlig betyr

Ny forskning peker mot noe annet. Den viser at broen kanskje ikke handler om rom – men om tid.

Fysikkens lover bryr seg ikke om tidens retning. De fungerer både fremover og bakover. Hva hvis broen viser oss at det finnes to sider av virkeligheten: en der tid går frem, og en der den går tilbake?

En verden med begge retninger

Ved de minste skalaene er universet reversibelt. Ting kan skje og deretter undres tilbake. Men når tyngdekraften kommer med, spesielt rundt sorte hull, er det vanskelig å få kvantemekanikk og gravitasjon til å passe.

Newere idéer sier at Einstein-Rosen-broen er en beskrivelse som inkluderer begge tidretningene. Det betyr at vi ikke alltid må ignorere den bakovergående delen. Det betyr også means