Plastproblemet øyene ikke kan overse
Har du prøvd å resirkulere på ei avsidesliggende øy? Da vet du at det er vanskelig. Alt må fraktes inn — og ut igjen. For Hawaii er håndteringen av plastavfall spesielt krevende. Det er dyrt å frakte søppel vekk fra øyene. Deponiene er fulle. Og forbrenning er ikke akkurat noe som passer for et sted kjent for sin fantastiske natur.
Men det virkelig hjerteskjærende er dette: enorme mengder plast kommer aldri til land. Den ender opp i havet. Og en av de største synderne? Forlatt fiskeredskap — nett, teiner og liner som fiskere mister eller forlater. Dette utstyret fortsetter å «fiske» lenge etter at det er forlatt, fanger marint liv og brytes ned til mikroplast som spres i hele havet.
Så da forskere ved Hawaii Pacific University hørte om dette problemet, begynte de å tenke: hva om vi kunne gi all denne plasten et nytt liv som noe utrolig holdbart? Som for eksempel... veier.
Fiskenett møter asfalt
Idéen er ganske elegant når du tenker på det. Veier må være fleksible nok til å tåle varme og trykk uten å sprekke. Tradisjonell asfalt gjør jobben, men forskere på Hawaii har eksperimentert med å tilsette polymerer — altså spesielle plastforbindelser — for å gjøre veiene mer holdbare og motstandsdyktige mot Hawaiis tropiske vær.
Spørsmålet ble: i stedet for å bruke helt nye, jomfruelige polymerer, kunne vi erstatte noe av materialet med resirkulert plast? Den typen plast som allerede fyller opp øyene?
Det var nettopp det et team ledet av miljøkjemiingeniør Jennifer Lynch bestemte seg for å teste. De samarbeidet med Hawaiis transportdepartement og satte i gang.
Her blir det virkelig interessant. En av plastkildene deres? Fiskenett som ble dratt opp direkte fra Stillehavet av yrkesfiskere som faktisk ble betalt for å samle dem inn gjennom et program kalt Bounty Project. Til nå har de fjernet over 84 tonn forlatt fiskeredskap fra hawaiianske farvann. Dette er ikke bare resirkulering — det er aktiv opprydding i havet samtidig som råmaterialer skapes.
Den resirkulerte plasten ble bearbeidet til materialer egnet for veibygging, og deretter blandet inn i asfalt på samme måte som tradisjonell polymerforbedret asfalt.
Så... slipper plastveiene mikroplast?
Dette er spørsmålet jeg var mest nysgjerrig på, og ærlig talt det som kan avgjøre hele konseptet.
Kanskje du har sett overskrifter om kunstgressbaner eller andre plastflater som slipper mikroplast ut i miljøet. Ingen vil bytte et havp lastproblem med et mikroplast-i-overvann-problem.
Forskerne testet deler av ekte veier på Oahu — faktiske boliggater som var asfaltert på nytt med tre forskjellige asfaltblandinger. Én brukte tradisjonell polymer, én brukte resirkulert plast fra husholdninger, og én brukte plast fra de bergede fiskenettene.
Omtrent 11 måneder senere dro de tilbake og samlet inn veistøv for å se hva som ble sluppet ut.
Resultatene? Ganske betryggende, faktisk.
Asfalt som inneholdt resirkulert polyetylen slapp ikke ut flere polymerer totalt sett enn vanlig asfalt. Da forskerne analyserte veistøvet med avanserte kjemiske teknikker, fant de at plasten var blitt så grundig blandet inn i asfalten at når partikler løsnet, var de blandinger av stein, asfalt og polymer sammen — ikke rene plastbiter.
Med andre ord: plasten ligger ikke på overflaten klar til å flasse av. Den er blitt bakt inn i veien selv.
Hvorfor dette betyr noe for alle øyer (og kanskje alle andre)
Her er det jeg liker med denne tilnærmingen: den løser flere problemer samtidig.
Øysamfunn over hele verden sliter med samme dilemma som Hawaii. Resirkulering er dyrt når du er langt unna fastlandets behandlingsanlegg. Deponikapasiteten er begrenset. Og havet fortsetter å motta mer plast enn noen ønsker.
Å gjøre marint avfall om til infrastruktur — til noe så grunnleggende som veier — skaper lokal etterspørsel etter innsamlet plast. Fiskere kan tjene penger på opprydding. Plasten blir omgjort til noe nyttig. Og veiene kan faktisk holde god kvalitet.
Forskerne studerer fortsatt langsiktig holdbarhet og sammenligner polymerslipp fra disse veiene med andre kilder til mikroplast (som for eksempel bildekk, som viser seg å være en betydelig bidragsyter til veistøv).
Men de tidlige resultatene er lovende nok til at denne tilnærmingen fortjener seriøs oppmerksomhet. Det er kreativ tenkning som gjør et avfallsproblem om til en ressursmulighet.
Jeg kommer til å følge med på hvordan dette utvikler seg. Hvis disse veiene holder seg godt i årene som kommer, kan vi se på en modell som øysamfunn overalt kan ta i bruk. Tenk deg: veier lagd delvis av den plasten som faktisk truet lokale marine økosystemer. Det er noe tilfredsstillende poetisk over det.