Se for deg dette

Du er en liten flatorm. Du lever livet ditt i en dam, helt uvitende om at du er ganske utrolig. (Ja, flatormer kan faktisk vokse ut igjen hele kroppen hvis du deler dem i to. De er som Marvel-helter blant dyr.)

Men noe er annerledes i dag.

Noen har operert deg sammen med en del av en annen flatorm. Kroppen din liker ikke dette. Den reagerer.

Og det som skjer nå høres ut som science fiction.

Immunsystemet ditt angriper ikke bare problemet. Nei da. Cellene dine eksploderer.

Forskere ved Stanford publiserte nylig en studie i tidsskriftet Cell. De hadde oppdaget noe helt nytt: celler som sprenger seg selv for å ødelegge trusler rundt seg. De kalte dem «ruptoblaster», og navnet er perfekt. Disse cellene gjennomgår det forskerne kaller «ruptose» — en rask, eksplosiv celledød der cellene forsvinner nesten uten spor.

Doktorgradsstipendiat Chew Chai var den første som så disse cellene. Hun undersøkte et spørsmål forskere hadde lurt på lenge: Kan flatormer skille mellom egen kropp og fremmed vev?

Svaret er ja. De kan det. Og de liker det definitivt ikke.

Da flatormene avviste vev fra andre individer, skjedde noe dramatisk. Responsen var som en brann der alarmen går og cellene bare eksploderer, ifølge Chai. Men her blir det virkelig interessant.

Hormonet aktivin økte kraftig under avvisningsprosessen. Dette utløste en alvorlig betennelsesreaksjon. Ormene døde ikke med én gang, men de var ferdige innen få dager. Da Chai injiserte aktivin i friske ormer som ikke hadde blitt operert sammen med noen, opplevde de samme kaoset.

Bruk litt tid på dette.

Chai brukte avanserte mikroskopiteknikker til å observere enkelte celler. En liten gruppe celler spratt brått OPP, slapp ut stoffer som drepte alt i nærheten — og deretter, bare fem minutter senere, var cellene fullstendig borte. Som om de aldri hadde eksistert.

Hastigheten er det ville her. Andre celler i kroppen vår kan «eksplodere» når de dør, men vi snakker om timer med sakte lekkasje. Ruptoblaster opererer på sekunder til minutter. De slipper ikke ut innholdet sitt gradvis. De tømmer alt på én gang, som en biologisk granat.

Og disse små selvmordsbomberne er effektive. Da forskerne testet ruptoblaster mot E. coli-bakterier, menneskelige nyreceller og musblodceller, ødela de alle tre. Men det geniale er at skaden ble lokalisert. Den spredde seg ikke i noen kjedereaksjon av ødeleggelse. Bare et presist, kraftig, kontrollert angrep.

Dette er annerledes fra kjente immunceller som T-celler eller nøytrofile, som er blodceller laget i benmargen. Ruptoblaster er kjertelceller — de har utviklet et eksplosivt sekresjonssystem nettopp for dette formålet.

Du lurer kanskje på: Hvorfor har ikke mennesker dette?

Ifølge forskerne er det sannsynligvis fordi skaden fra ruptose er for stor for oss. Når celler eksploderer og slipper ut innholdet, kan de forårsake betennelse og skade på omkringliggende vev. Mennesker fikser ikke den typen lokalisert ødeleggelse så lett.

Men flatormer? De er praktisk talt fabrikker for stamceller. De kan regenerere nesten hva som helst. Så de har råd til å ofre noen celler hvis det betyr å utslette en trussel.

Forskerne tror ruptoblaster sannsynligvis oppsto tidlig i dyrenes evolusjon — de har bare funnet lignende celler hos andre primitive flatormer. Et eller annet sted på veien bestemte virveldyr som oss seg for at dette atomvåpen-alternativet ikke var verdt skadene.

Her begynner fantasien min å løpe av gårde: Kan vi utnytte dette?

Forskerne selv antyder at evnen til å levere et kraftig, men kontrollert angrep kanskje en dag kan informere behandlinger for bakterielle infeksjoner eller til og med svulster. Tenk om vi kunne konstruere noe som angriper skadelige celler med denne typen presis ødeleggelse?

Jeg vet ikke om deg, men jeg er genuint begeistret for at det finnes et team av forskere der ute som studerer flatormer som sprenger sine egne celler. Naturen er så mye rarere og kulere enn vi gir den cred for.

Naturen har drevet eksperimenter i overlevelse i hundrevis av millioner av år. Noen ganger resulterer de i skapninger som kan regenerere fra én bit. Noen ganger resulterer de i celler som ødelegger seg selv for å beskytte helheten.

Og ærlig talt? Jeg er med på alt.