Noe som fikk meg til å måpe denne uken

Forestill deg dette: Forskere har gransket Californias jordskjelvhistorie de siste tusen årene, og det de fant er ærlig talt litt urovekkende.

Men også ganske fascinerende — fra et «slik fungerer planeten vår»-perspektiv.

Hva som bygger seg opp under oss

Jordskjelv oppstår når jordskordelen brått forskyver seg langs sprekker som kalles forkastninger. Tenk på det som to biter av et puslespill som sakte gnisser mot hverandre, setter seg fast, og så — KNASK — all oppsamlet spenning slippes løs.

I Sør-California har vi stort sett to store aktører som danser denne dansen: San Andreas-forkastningen og San Jacinto-forkastningen. Sammen tar de seg av det meste av bevegelsene i jordskorpa i området. De har vært relativt stille siden et massivt skjelv med magnitude 7,9 i 1857.

Stille, men ikke rolig. Spenningen har bygget seg opp. Og opp. Og opp.

Det merkelige geografiske kneikpunket ved Cajon Pass

Her blir det interessant. Nordøst for Los Angeles ligger det et sted som heter Cajon Pass, der de to forkastningssystemene kommer ubehagelig nær hverandre. Det er geologisk kaotisk — som et veikryss der to motorveier kortvarig smelter sammen.

Spørsmålet forskerne har slitt med er dette: hvis et stort skjelv starter på én av disse forkastningene, vil det bli der? Eller kan det hoppe over til den andre og skape en mye større katastrofe?

Møt «jordskjelvporten»

En ny studie ledet av Dr. Liliane Burkhard ved Universitetet i Bern tok et ferskt blikk på dette problemet. Teamet hennes bygde en datamodell som simulerer 1000 år med skjelvaktivitet på tvers av disse forkastningssystemene. De matet den med alt fra radiokarbondatering av sedimentlag til årringanalyser fra trær til historiske beretninger om bakkerifter.

Og her kommer det kult: de fant at Cajon Pass fungerer som en «jordskjelvport.»

Ikke en port som åpner eller lukker på en enkel måte. Mer som et trafikklys som reagerer på forholdene. Noen ganger stopper den riftninger. Noen ganger slipper den dem gjennom.

Nøkkelfaktoren er ikke bare hvor mye spenning som er på forkastningene. Det er hvor like spenningsnivåene er mellom de to systemene.

Når spenningen er høy på begge forkastninger OG nivåene ligger nær hverandre? Da får du riftninger som blåser rett gjennom krysset og involverer begge systemene. Tenk på skjelvet i 1812 i Wrightwood, som rev gjennom begge forkastningene som én eneste massiv begivenhet.

Når spenningsnivåene er ujevne? Da stopper riftningen gjerne ved passet, slik som i 1857.

De urovekkende tallene

Så hvor står vi egentlig?

Ifølge modellen har spenningen på San Jacinto-Bernardino-delen nådd 3,6 MPa — høyere enn noen verdi som er registrert i løpet av hele den tusenårige simuleringen. Den nærliggende San Andreas-delen ligger på 2,8 MPa.

Det som gjør dette ekstra bekymringsfullt: begge delene opplever høy og lignende spenningsnivåer. Det er nøyaktig den konfigurasjonen som historisk har gått forut for flerfeltsskjelv.

«Så ikke bare er det bekymringsfullt at spenningene når historiske høyder,» påpekte Dr. Burkhard, «men også at systemet er i en konfigurasjon som historisk har ført til de største, mest destruktive hendelsene.»

Hva betyr dette for oss?

Jeg prøver ikke å skape panikk her. Men jeg synes denne forskningen er en god påminnelse om at «vi ikke har hatt et stort skjelv på en stund» ikke betyr at vi er «godt» for et skånsomt et.

Jorda opererer ikke på menneskelig tidsskala. Spenningen har bygget seg opp i nesten 170 år. Porten ser ut til å være i en tillatende tilstand.

Dette forteller oss ikke når det neste store treffer — jordskjelvprognoser er fortsatt i praksis umulig. Men det forteller oss at når det skjer, er forholdene i ferd med å legges til rette for noe potensielt katastrofalt.

Så kanskje er i dag en god dag til å sjekke nødutstyret ditt, gjennomgå familiens plan, og sette pris på hvor vill jordas geologi egentlig er.

Noen ganger gir vitenskapen oss trøst. Noen ganger gir den oss gåsehud. Denne ga meg begge deler.