Da vitenskapen leste historiens fingeravtrykk på duken

La meg være ærlig med deg: da jeg først hørte om denne studien, tenkte jeg umiddelbart «-holder de virkelig på med dette fortsatt?»

Og nettopp derfor fortjener den oppmerksomheten din.

Drapereteknikken fra Torino har vært undersøkt, diskutert, kranglet om og gransket i årevis. Kort fortalt: det er et linklede som noen mener dekket Jesus etter korsfestelsen, med et svakt avtrykk av et menneskes ansikt og kropp. Andre hevder det er en forfalskning fra middelalderen. Debatten har rast i århundrer, og kommer sannsynligvis til å fortsette i århundrer til.

Men nå blir det virkelig spennende.

Forskere har publisert funn i tidsskriftet Scientific Reports som representerer et kvantesprang i hvordan vi kan studere historiske gjenstander. De analyserte prøver fra duken som ble samlet inn allerede i 1978 — ja, for nesten femti år siden — ved hjelp av det som kalles PCR-fri metagenomisk sekvensering av neste generasjon. Fancy ord, men poenget er: dette er den mest avanserte DNA-analyseteknologien som finnes i dag.

Hva fant de?

Forbered deg på å la tankene vandre gjennom århundrer med historie.

Forskerne oppdaget menneskelig mitokondrie-DNA, noe som gir mening siden — vel, mennesker har jo håndtert denne tingen i generasjoner. Men de fant også et utrolig mangfoldig mikrobiom: bakterier, sopp, til og med saltelskende mikroorganismer som sannsynligvis har tatt seg en tur fra ulike miljøer der duken har vært oppbevart og utstilt.

Og så blir det virkelig interessant. De fant DNA fra dyrkede planter: hvete, gulrøtter, mais, bananer, peanøtter. Dyre-DNA fra storfe, svin, høns, hunder, katter. Til og med middelhavs-rødkorall, noe som umiddelbart får meg til å bilde meg en munk på 1400-tallet som nyser på duken mens han spiser sjømat nær kysten. (Okei, slik har det nok ikke skjedd, men du må innrømme at bildet er morsomt.)

Professor Noemi Procopio ved University of Lancashire sa det treffende: duken representerer «et rikt arkiv med genetisk informasjon som har samlet seg opp gjennom århundrer med menneskelig samhandling og miljøpåvirkning.»

Dette er det som gjør studien så fascinerende, etter min mening. Vi kommer kanskje aldri til å vite om dette linkledet virkelig svøpte Jesus fra Nasaret. Men det vi KAN vite, er den utrolige reisen dette stykket lin har vært gjennom i menneskehetens historie. Hvert berøringspunkt, hvert pust, hvert miljø har latt seg spor, og moderne vitenskap er endelig sofistikert nok til å lese disse sporene som en bok.

Forskerne understreker at de ikke kan isolere noe «originalt» DNA som kanskje var på duken da den først ble laget — århundrer med håndtering har rett og slett blandet alt for grundig sammen. Så hvis du håpet på et definitivt svar om ektheten, kan du bli skuffet.

Men jeg syns faktisk dette er MER spennende enn å finne et endelig bevis i én eller annen retning. For duken er ikke bare et ja-eller-nei-spørsmål om én historisk påstand. Den er en levende protokoll fra menneskelig sivilisasjon — en fysisk forbindelse til alle som noen gang har æret, studert, utstilt eller bare vært i samme rom som dette bemerkelsesverdige objektet.

Og ærlig talt? Det føles ut som en type mirakel det også.

Hva tenker du? Er denne typen biologisk arkeologi fremtiden for historisk forskning? Si fra i kommentarene — jeg vil gjerne høre din mening om denne saken!