Regn er verre for bilen din enn du tror – og nå vet vi hvorfor

Noe som får deg til å tenke deg om to ganger neste gang det regner.

Vi har alltid visst at regn ikke akkurat er bra for bilen, gjerdet og uterommet. Vann fører til rust, og over tid ser alt litt mer slitt ut. Men det viser seg at vi har gått glipp av en ganske stor brikke i puslespillet.

Forskere har tradisjonelt lagt skylden på to ting for den langsomme forringelsen av maling og beskyttende belegg: mekanisk slitasje (basically, vanndråper som gnis frem og tilbake til de sliter ned noe) og kjemisk skade (ting som sur nedbør som tærer på overflater). Logisk nok, ikke sant?

Men forskere har akkurat funnet en tredje synder som har gjemt seg i fullt dagslys hele tiden – og den er mye mer sjokkerende enn noen forventet.

«Mikrolyn-oppdagelsen»

Et team fra Max Planck Institute for Polymer Research, i samarbeid med forskere fra flere andre institusjoner inkludert MIT, studerte hvordan vanndråper samler opp elektrisk ladning når de sklir over overflater. Du vet den statiske elektrisiteten du kan bygge opp ved å gni en ballong mot håret? Litt samme idé – bare på en mye, mye mindre skala.

Det de fant var fascinerende. Når dråper beveger seg over ulike materialer – et blad, et vindu, et gjerde – akkumulerer de elektrisk ladning. Og når de ladde dråpene treffer en malt overflate, er det som et miniatyrlynnedslag ved kontaktpunktet.

«Vi snakker om en slags 'friksjonselektrisitet' i dråper, og når slike ladde dråper treffer et belegg, utlades de lokalt og kan punktere laget på spesifikke punkter som en liten lynglimt,» forklarer Rüdiger Berger, en av forskerne bak studien.

Hjernen brenner.

Eksperimentet som beviste det

Her er det som virkelig fikk meg med denne forskningen – forskerne faktisk testet teorien sin, og resultatene var klinkende klare.

De startet med en overflate belagt med Teflon (ja, samme stoffet som på stekepannen din) og slapp vanlige vanndråper på den. Etter 3000 dråper? Ingen synlig skade i det hele tatt. Teflonen så helt lik ut under mikroskopet.

Men så endret de på tingene. De lot dråper rulle over ulike materialer først – et husplanteblad, PVC og polystyren (stoffet i plastvinduer) – for å samle opp litt elektrisk ladning. Deretter traff de ladde dråpene Teflonen.

Etter 3000 slike treff? Klare, synlige endringer i både det beskyttende belegget og metallet under.

Forskjellen var dramatisk. Uladede dråper = ingen skade. Ladde dråper = målbar skade.

Alle overflater er forskjellige

En interessant detalj fra forskningen: hvor mye ladning en dråpe samler opp avhenger mye av hva den reiser over. Teamet målte forskjeller på opptil ti ganger avhengig av materialet. Men her er greia – uansett hvor mye eller lite ladning dråpene hadde, forårsaket de fortsatt påviselig skade.

Så enten du bor ved kysten (mye salt i luften) eller midt i en by, gjør regnet mer skade på greiene dine enn vi innså.

Hvorfor bør du bry deg?

Dette er ikke bare en «kult vitenskapsfaktum» uten praktisk anvendelse. Forskerne publiserte funnene sine i tidsskriftet Nature spesifikt fordi de mener det kan hjelpe oss med å bygge bedre beskyttende belegg.

Tenk på det – vi maler stadig broer på nytt, restaurerer historiske bygninger og prøver å holde bilene våre pene til tross for været. Hvis vi forstår alle måtene vann skader overflater, kan vi designe belegg som motstår ALLE disse mekanismene – inkludert dette elektriske utladningsfenomenet.

Så neste gang du blir tatt i regnet, kan du se på dråpene som treffer frontruten og tenke: «Ja, hver eneste en av dere er egentlig et mikrolyn. Ikke noe stort.»

Eller kanskje ikke tenk for hardt på det hvis du vil at bilen skal holde seg fin.

Hva synes du om denne oppdagelsen? Si fra i kommentarene – jeg vil gjerne høre tankene dine!