En ulykke som kan endre alt

Her er en historie som faktisk fikk meg til å smile. Forskere ved Stanford holdt på med sitt i et laboratorium, undersøkte korallers helse, da noe helt uventet skjedde. To korallfragmenter – én frisk og livskraftig, én bleket hvit og i dårlig stand – falt mot hverandre i et akvarium.

Ingen stor greie, ikke sant? Bare litt korall-vedlikehold.

Bortsett fra at det var en veldig stor greie.

Innen få dager begynte den blekede korallen å gjenvinne fargen. Vevet fyltes igjen med de vakre, livgivende algene. Innen sju uker var den fullstendig gjenvunnet.

Kan du forestille deg øyeblikket da forskerne la merke til dette? «Vent, hva?!» fulgt av frantic kontrollering av måleinstrumentene og den gradvise erkjennelsen av at de kanskje hadde snublet over noe revolusjonerende.

Hvorfor dette betyr så mye

La meg forklare hvorfor korallbleking er så alvorlig (for ærlig talt tror jeg mange av oss hører begrepet uten å egentlig skjønne hva som skjer).

Koraller kan se ut som steiner eller planter, men de er faktisk dyr – og ganske fascinerende dyr. Inne i vevet deres lever det små alger som heter zooxantheller. Disse små karene er som korallens personlige solceller, de omdanner sollys til energi og står for omtrent 90 prosent av korallens ernæring.

Når havtemperaturen stiger selv litt, blir korallene stresset og støter ut algene. Uten dem blir koraller ghost-hvite (bleking). De dør ikke med én gang, men de sulter i praksis. Hvis temperaturen ikke synker, gir de til slutt opp helt.

Her er den skremmende delen: noen forskere anslår at korallrevene våre kan forsvinne i løpet av barna våres levetid. Klimaendringer gjør marine hetebølger mer intense og hyppigere. Vi koker bokstavelig talt havene våre.

Vitenskapen (Forenklet)

Nå kommer det virkelig interessante. Stanford-teamet ønsket å forstå hvorfor den tilfeldige korall-berøringen fungerte. Så de gjorde det gode forskere gjør – de designet et eksperiment.

De tok ti par med korallfragmenter, der hvert par kom fra nøyaktig samme korall-dyr (ja, koraller kloner seg selv, noe som er ganske fascinerende). For hvert par var én fragment frisk og én var bleket.

Fem par ble plassert slik at de fysisk berørte hverandre. De andre fem parene ble holdt bare millimeter fra hverandre – nære, men ikke helt.

Resultatene var dramatiske. Hver eneste blekede korall som berørte sin friske tvilling kom seg fullstendig. Hver eneste blekede korall som ble holdt atskilt... døde.

Det er 100 prosent suksess mot 100 prosent feiling. Det er ikke et lovende tegn; det er et gjennombrudd.

Hva som faktisk skjer inni

Forskerne dykket dypt ned i «hvordan» ved hjelp av noe skikkelig kraftige mikroskoper. Det de fant er genuint fascinerende.

Når genetisk identiske koraller berører hverandre, gjenkjenner vevet deres hverandre – litt som hvordan kroppen din aksepterer et organ fra din identiske tvilling, men kanskje avviser ett fra en fremmed. Disse vevene smelter faktisk sammen og skaper små kanaler mellom dem.

Gjennom disse kanalene flyter de gunstige algene (og næringsstoffene de produserer) direkte fra den friske korallen til den blekede. Forskerne kunne se algene bevege seg innen bare tre dager.

Men her kommer delen som virkelig slo meg: korallene trenger ikke å være tilkoblet for alltid. Teamet testet å bryte forbindelsen ved ulike tidspunkt. Det viste seg at bare fem til sju dager med kontakt var nok. Etter det, selv når de ble atskilt, fortsatte de blekede korallene å komme seg og nådde full helse innen samme sjuukers-tidsrommet.

Hvorfor? Fordi når nok alger hadde kommet inn i den stridende korallen, reproducererte algene seg raskt inne i sitt nye hjem. De fikk i praksis en ny start og overtok jobben med energiomdannelse. Korallen重启et seg selv, rett og slett.

Hvorfor dette gir meg håp

Jeg skal være ærlig med deg – klimanyheter kan føles overveldende. Vi hører så mye om døende økosystemer og nærmende tipping-punkter at det er lett å gli inn i fortvilelse.

Men oppdagelser som denne minner meg på hvorfor vitenskapen betyr noe. Noen la merke til noe rart i et akvarium. De stilte «hva om?» De designet et eksperiment. Og nå har vi et nytt verktøy i verktøykassen vår for å redde et av Jordas viktigste økosystemer.

Korallrev dekker mindre enn én prosent av havbunnen, men støtter omtrent 25 prosent av alle marine arter. De er barnehager for fisk, beskyttelse for kystlinjer og hele økosystemer fulle av liv. Å miste dem ville være katastrofalt.

Denne forskningen antyder at hvis vi kan identifisere friske korallkolonier og hjelpe dem med å komme i kontakt med struggling ones, kan vi kanskje akselerere gjenvinning dramatisk. Det løser ikke klimaendringene, og det vil ikke redde hvert rev. Men det er en stråle av håp i et mørkt hav (ordspill tiltenkt).

Hva som kommer videre

Forskerne tenker nå på hvordan dette kan anvendes ute i naturen. Hvordan oppmuntrer du korallfragmenter til å berøre hverandre på et ekte rev? Kan vi utvikle teknikker for midlertidig å holde koraller sammen lenge nok til at overføringen skjer?

Det er fremdeles mye arbeid å gjøre. Men for første gang har vi dokumentert bevis for at døende koraller ikke nødvendigvis er borte. De trenger kanskje bare litt hjelp – og noen ganger er den hjelpen så enkel som en berøring fra en genetisk tvilling.

Som hovedforfatter Danny Collins sa det: «Mens blekede koraller kanskje dør, er de ennå ikke døde.»

Jeg elsker det sitatet. Det gjelder koraller, ja. Men ærlig talt, føles det ikke som det gjelder mange ting akkurat nå?

Noen ganger er forskjellen mellom død og gjenvinning bare den rette forbindelsen til rett tid.

Her er håp om at vi kan fortsette å skape disse forbindelsene – for korallene, og for oss selv.

Kilde: ScienceDaily