Gåten som ikke vil begraves

Sett deg ned et øyeblikk. Jeg skal fortelle deg om en av de mest fascinerende — og ærlig talt ganske skremmende — vitenskapelige undersøkelsene jeg har lest om i det siste.

Amelia Earhart forsvant for nesten 90 år siden, og folk prøver fremdeles å finne ut hva som skjedde med henne. Vi snakker ikke om nysgjerrighet her. Vi snakker om skikkelige ekspedisjoner, avansert sonarutstyr, dyphavsforskere som fant Titanic, og... kjempestore krabber.

Ja, du leste riktig. Kjempestore krabber.

Bakgrunnen

Her er situasjonen. I 1937 var Amelia Earhart og navigatøren hennes, Fred Noonan, på tur rundt jorden. De skulle lande på den lille øya Howland Island — en øy så liten at den knapt synes på kartet. De kom aldri fram.

Den offisielle versjonen (fra den amerikanske regjeringen) er ganske enkel: de gikk tom for drivstoff, styrtet i havet, og det var det. Sak ferdig, ikke sant?

Feil. For det finnes nemlig en annen teori som er langt mer interessant.

Nikumaroro-øya-teorien

Noen forskere tror Earhart og Noonan faktisk landet omtrent 350 nautiske mil unna, på Nikumaroro-øya. Det finnes bevis for nødradio-signaler fra det området etter forsvinningen. Og her blir det rart.

I 1940 fant britiske nybyggere menneskelige bein på øya — blant annet et hodekranium. En telegrammelding ble sendt som sa at beina muligens tilhørte "Amelia Earhardt." (Morsomt nok: de stavet navnet hennes feil i den offisielle dokumentasjonen. Ikke akkurat betryggende, altså.)

Men her er problemet: de fant bare 13 bein av de 206 som et typisk menneske har. Hva skjedde med resten?

Og her kommer skurken inn i bildet: kokoskrabben.

Din nye marerittfigur

La meg presentere kokoskrabben, for før jeg leste om denne undersøkelsen, hadde jeg ingen anelse om at disse skapningene eksisterte.

Kokoskrabber er verdens største landlevende leddyr. De kan bli opptil en meter i diameter. Klørne deres kan utøve et trykk på anslagsvis 3 300 newton — sterke nok til å knekke en kokosnøtt (derav navnet). De spiser frukt og kokosnøtter, men de tar også åtsler, og de jakter til og med på rotter og sjøfugler.

Tenk deg nå å være alene på en øy med dusinvis av disse krypene som holder til der om natten. Disse skapningene er nattaktive, noe som betyr at de kommer fram når sola går ned. Og de er ikke akkurat kresne med mat.

griseeksperimentet (ja, du leste riktig)

Her måtte forskerne være kreative. Teorien går ut på at hvis Earhart faktisk landet på Nikumaroro og døde der, kan kokoskrabbene ha spist restene hennes og spredt beina.

For å teste denne skremmende hypotesen, gjorde forskerne fra TIGHAR (The International Group for Historic Aircraft Recovery) det enhver fornuftig vitenskapsmann ville gjort: de matet et grisekadver til kokoskrabber og så hva som skjedde.

Resultatet? Krabbene kastet seg over grisen, spiste det meste av kjøttet, og flyttet noen bein så langt som 18 meter unna. Atten meter! Det er som å flytte et bein fra den ene enden av en fotballbane til den andre — barfot.

"Dette forteller oss at krabbene drar med seg bein," bemerket en forsker, tydeligvis prøver veldig hardt å høres klinisk ut mens han snakket om å mate et dødt dyr til kjempestore skaldyr.

Hvorfor forskerne ikke vil sove på øya

Her er en detalj jeg finner både morsom og dypt urovekkende: under en nyere ekspedisjon til Nikumaroro (støttet av Purdue University og Archaeological Legacy Institute), kom forskerteamet på 17 personer dit med skip, undersøkte øya på dagtid, men hver eneste kveld... trakk de seg tilbake til skipet for å sove.

Den offisielle grunnen? Kokoskrabbene gjorde camping "upraktisk" på grunn av størrelsen og nattaktiviteten deres.

Oversatt: forskerne så på øya om natten, så kjempestore krabber overalt, og tenkte "nei takk."

Jeg respekterer deres dedikasjon til empirisk evidens framfor mot.

Konklusjonen

Så spiste kjempestore krabber Amelia Earhart? Vi vet fortsatt ikke med sikkerhet. Beina som ble funnet i 1940, ble senere fastslått å tilhøre en europeisk mann, selv om noen antropologer er uenige i den vurderingen. Den nyeste ekspedisjonen fant ingen bevis for flyet.

Men kokoskrabbe-teorien er fortsatt en av de mest vitenskapelig begrunnede forklaringene på gåten. Den er basert på hvordan disse skapningene faktisk oppfører seg, og den forklarer noen av de uvanlige omstendighetene rundt funnet av beina.

Enten du finner denne teorien overbevisende eller bare dypt urovekkende (jeg tilhører det siste), minner den meg om at historiens største gåter noen ganger har de rareste løsningene.

Og ærlig talt? Det er kanskje det mest fascinerende med vitenskap. Noen ganger er sannheten rarere enn alt du kunne funnet på.