Arktis' hemmelige skyfabrikk

Jeg må fortelle deg om noe som virkelig sjokkerte meg. Det handler om skyer på et av verdens mest avsidesliggende steder.

Forskere har nylig oppdaga at Arktis har en skjult "skyfabrikk" — en naturlig prosess som har vært der hele tida. Og her kommer det virkelig fascinerende: klimamodellene våre har totalt oversett den.

Hva skjer ved iskanten?

Magien oppstår der sjøisen møter åpent hav — et smalt område som kalles "marginalsonen". Tenk på det som et travelt nabolag der land, vann og is kommer sammen. Marint liv blomstrer der, og tydeligvis også noe spennende kjemi.

Når sollyset treffer dette området, setter det i gang en kjedereaksjon med jod (ja, det samme stoffet vi bruker på sår), svovelforbindelser og organiske molekyler fra havet. Disse ingrediensene svever opp i atmosfæren og — vips — de skaper partikler som kan danne skyer.

Men her blir det ekstra interessant: under én måling skøyt konsentrasjonen av disse sky-dannende partiklene i været fra rundt 50 til 1.500 per kubikkcentimeter på bare én dag. Det er en tredvedobling! Tenk deg å gå fra en håndfull frø til en hel hage over natta.

Hvorfor bør du bry deg?

Kanskje du tenker: "Greit, skyer. Hva så?"

Vel, skyer er egentlig Jordas termostat. De reflekterer sollys tilbake til verdensrommet (avkjøling) eller fanger varme som et teppe (oppvarming). Arktis varmes allerede opp tre ganger raskere enn resten av planeten, noe som gjør det til et av de mest klimafølsomme stedene på Jorda.

Når sjøisen smelter (raskere enn noen hadde håpet), blir grenseområdet mellom is og hav større. Større grensesone betyr mer av denne partikkel-dannende prosessen. Flere partikler kan bety flere skyer. Og her kommer twistet: flere skyer om sommeren kan faktisk påskynde issmeltinga samtidig som de kanskje kjøler ned det åpne havet.

Det er nesten som Arktis kjemper mot oppvarminga på sin egen kompliserte måte — men vi forstår ennå ikke reglene i denne kampen.

Den manglende brikka i klimamodellene

Dette er det som virkelig fascinerer meg med denne historien. Forskerne sier denne prosessen bare hadde blitt påvist i laboratorieforsøk før. Nå har de bekreftet at den faktisk skjer i den virkelige verden — og den er ikke med i klimamodellene.

I over 80 prosent av de solrike dagene de undersøkte, fant de bevis for denne nye partikkel-dannelsen. Det er ikke en sjelden hendelse; det er vanlig. Og vi tar bare... ikke hensyn til den.

Teamet oppdaga noe som kalles jodholdige oksygenerte organiske molekyler (I-OOMs, for de som liker forkortelser). Disse forbindelsene hjelper små partikler å vokse store nok til å danne skyer. Det er som de fant den manglende ingrediensen i en oppskrift vi trodde vi forstod.

Hva betyr dette framover?

Forskerne jobber nå med å bygge denne prosessen inn i klimamodellene. Det er avgjørende arbeid. Hvis vi vil spå Arktis-oppvarming — og globale klimamønstre, siden Arktis påvirker været overalt — må vi få dette til.

Men ærlig talt? Jeg synes denne oppdagelsen er merkelig nok til å gi håp. Vi har funnet noe nytt, noe ekte, noe som skjer akkurat nå. Vitenskapen fungerer. Forskere lette, de målte, de fant bevis, og nå kan vi bli bedre.

Arktis endrer seg raskt. Hver prosess vi ikke forsto er et mysterium til mellom oss og å vite hva som kommer. Så her er det til å løse mysterier — én sky om gangen.

Kilde: ScienceDaily