Sigmund, du hadde kanskje rett likevel
Jeg må innrømme noe. Jeg har alltid tenkt at Freud var litt... la oss si han var på viddene i noen ting og helt på jordet i andre. Men ny forskning får meg til å tvile på denne konklusjonen. Og ærlig talt? Det er ganske tankevekkende.
En fersk artikkel i tidsskriftet Entropy argumenterer for at moderne hjerneforskning og psykoanalyse beskriver stort sett det samme – bare med ulikt språk. Og hvis de har rett, kan det forandre hvordan vi forstår alt fra angst til relasjoner til hvorfor terapi faktisk funker.
Hva er greia?
Det er et begrep som surrer rundt i hjerneforskningen akkurat nå: prediksjonsparadigmet. Kort fortalt: hjernen din gjør hele tiden gjetninger om hva som skjer neste. Hvert eneste øyeblikk lager den prediksjoner om verden og sammenligner med det som faktisk skjer.
Tenk på det som at hjernen din er den vennen som alltid avslutter setningene dine – bare at den prøver å avslutte virkeligheten før den skjer.
Her blir det spennende. Forskere sier nemlig at dette høres mistenkelig ut som det Freud og hans etterfølgere har snakket om i over hundre år. Spesielt ideen om at vi opplever verden ikke som den er, men gjennom filteret av tidligere erfaringer.
Hva betyr dette i praksis?
La meg gi deg et eksempel. Tenk deg noen som vokste opp med kritiske foreldre. Som voksen kommer vedkommende inn på et møte der kolleger prater normalt. Men fordi hjernen har "predikert" at folk vil være dømmende, kan vedkommende gå ut og føle at alle snakket om dem – eller at de fikk subtil kritikk.
Forskerne kaller dette projeksjon – et ord Freud myntet – og de ser det som direkte koblet til hvordan hjernen fyller hull med forventninger.
"Vi former opplevelsen av verden i tråd med etablerte forventninger," forklarer forsker Erik Stänicke. "Tidligere interaksjoner påvirker gradvis hva vi forventer av fremtidige relasjoner og situasjoner."
Med andre ord: vi går rundt med mentale maler og prøver å tvinge virkeligheten inn i dem – uansett om de passer eller ei.
Hvorfor vi setter oss fast
Både prediktiv hjerneforskning og god, gammeldags psykoanalyse beskriver hjernen som noe som vil ha stabilitet. Hjernen liker ikke usikkerhet. Den vil ha ting forutsigbare og håndterbare.
Så her er det tricky: selv negative forventninger er på en merkelig måte trøstende fordi de er kjente. Hvis du forventer at verden er fiendtlig, vet du i det minste hvor du har deg.
"Psykoanalytikere snakker om hjertens tendens til å gjenskape kjente relasjonsmønstre, selv når disse er dårlig tilpasset," sier Stänicke.
Med andre ord: vi setter oss fast ikke fordi ting funker, men fordi de er forutsigbare. Hjernen din vil heller ha rett og være elendig enn å bli overrasket og usikker.
Dette forklarer så mye, ikke sant? Hvorfor blir folk i dårlige forhold? Hvorfor forventer noen avvisning selv når partneren er ekte og kjærlig? Hvorfor hvisker den indre kritikeren de samme stygghetene dag etter dag?
Det er ikke fordi de er ødelagt. Det er fordi hjernen har bestemt at disse prediksjonene reduserer usikkerhet – og usikkerhet føles skumlere enn elendighet.
Den gode nyheten (ja, det fins en)
Her er det jeg genuint finner håpefullt: hvis våre mentale mønstre er prediksjoner, betyr det at de ikke er permanente. De er bare... vaner. Og vaner kan endres.
Men det tar tid, og det tar nye opplevelser. Forskerne påpeker at forventningene våre ikke bare lagres som bevisste tro – de er innlemmet i hvordan vi forholder oss til andre, i prosedyreminne som former samspillet vårt automatisk.
Dette er hvorfor samtaleterapi kan fungere. Når du har en terapeut som konsekvent svarer med varme og ærlighet, lærer du ikke bare ny informasjon – du lager nye prediksjoner. Hjernen din begynner å forvente at kanskje, bare kanskje, trenger ikke relasjoner følge de samme smertefulle skriptene.
"Begge modellene gir oss dessuten innsikt i hvordan deler av forventningene våre til omverdenen ikke bare er forankret kognitivt, men i prosedyreminne som kommer til uttrykk i relasjonelle måter å være på," forklarer Stänicke.
Bunnlinjen: du kan ikke tenke deg ut av alt. Noen ganger må du oppleve deg ut – ved å stige inn i nye relasjoner og situasjoner som sakte, gradvis oppdaterer prediksjonene dine om hva som er mulig.
Konklusjonen
Jeg vet ikke med deg, men jeg finner dette rart nok trøstende. Det betyr at jeg ikke er fundamentalt ødelagt hvis jeg har angst eller tillitsproblemer eller hva det nå enn måtte være. Det betyr at hjernen min bare gjør det hjerner gjør – prøver å forutse og kontrollere verden basert på tidligere erfaring.
Problemet oppstår når disse prediksjonene blir stive og utdaterte. Løsningen er ikke å undertrykke eller ignorere dem, men å forsiktig eksponere oss selv for opplevelser som utvider dem.
Freud tok feil om mye opp gjennom årene. Men kanskje – bare kanskje – hadde han fatta noe dypt når han antydet at hvordan vi forutsier verden former hvordan vi opplever den. Og er det ikke vakkert at vitenskapen endelig er i ferd med å ta igjen?