Vitenskapen tok en uventet vending i Marokko

Her er noe fascinerende ved vitenskap: De mest spennende oppdagelsene skjer ofte helt tilfeldig.

Dr. Rowan Martindale var på tur gjennom Dadès-dalen i Marokko sammen med forskningsteamet sitt. De hadde ikke noe mål om å finne noe banebrytende. De studerte gamle revøkosystemer som en gang lå under et hav som dekket området for millioner av år siden.

Men mens de krysset noen værbitte steinlag, fikk hun øye på noe interessant.

"Disse vakre, bølgete lagflatene... Jeg sa: 'Stéphane, du må komme tilbake hit. Dette er rynkestrukturer!'"

Rynkestrukturer er egentlig gamle fingeravtrykk etter mikrobielle matter – de slimete, teppelignende samfunnene av bakterier og alger man kan se i grunne tidvannsbassenger. Når disse mattene vokser over sandete sedimenter, etterlater de karakteristiske bølgete teksturer som kan fossiliseres over tid.

Men her er greia: Disse strukturene finnes vanligvis i grunne, sollyste farvann der fotosyntetiske organismer kan overleve. Og de er skjøre. Da burende dyr utviklet seg og begynte å rote gjennom havbunnssedimenter for rundt 540 millioner år siden, ble disse delikate strukturene som regel ødelagt før de kunne bevares.

Så da Martindale innså at hun så på rynkestrukturer i stein dannet på dypt vann – minst 180 meter under overflaten, der sollys bokstavelig talt ikke når frem – ga ikke oppdagelsen noen mening.

"Rynkestrukturer, som vanligvis har fotosyntetisk opprinnelse, burde ikke være i dette dype vannmiljøet."

Forskningsteamet visste at de hadde noe rart for hånden. De hadde ikke tenkt å komme med en ekstraordinær påstand uten ekstraordinære bevis. Så de gikk i gang med å undersøke alle vinkler.

Først bekreftet de geologien: Ja, dette var definitivt dypvannsavsetninger. Kjemisk analyse viste forhøyede karbonnivåer i sedimentet – nok et biologisk tegn som tydet på at noe levende hadde vært der. Men den virkelige gåten var fortsatt uløst. Hvis det ikke var sollyselskende alger, hva skapte da disse gamle mikrobielle mattene?

Svaret, viste det seg, ligger i en helt annen type liv: kjemosyntetiske bakterier.

Disse utrolige organismene trenger ikke sollys i det hele tatt. I stedet genererer de energi fra kjemiske reaksjoner – tenk hydrogen sulfid eller metan som siver opp fra havbunnen under. Og moderne undervannsopptak har vist at kjemosyntetiske mikrobielle matter faktisk dannes i mørke havdyp, langt under der sollys trenger ned.

Teamet konkluderte med at disse gamle rynkestrukturene mest sannsynlig ble skapt av kjemosyntetiske bakterier som levde i dypt vann, vekk fra solens rekkevidde. Det er en oppdagelse som omskriver det vi trodde vi visste om hvor mikrobielt liv kunne blomstre på Jordens fortid.

Det jeg virkelig synes er fantastisk med denne historien, er hvordan vitenskap faktisk fungerer. Martindale hadde ikke som mål å utfordre vitenskapelig konsensus – hun la bare merke til noe uvanlig på turen, stolte på instinktene sine, og fulgte bevisene dit de førte. Det er den vitenskapelige metoden på sitt beste: å holde seg nysgjerrig og la virkeligheten overraske deg.

De gamle havene var tydeligvis langt mer levende og komplekse enn vi ofte forestiller oss. Selv i de dypeste, mørkeste farvannene fant livet en vei. Og et sted i de gamle marokkanske steinene er fingeravtrykkene til skapninger som levde for 180 millioner år siden bevart – og venter på noen nysgjerrig nok til å komme langs og legge merke til dem.