Her er en morsom historie fra verdensrommet.
Forskere holdt på å spore et spesielt slu partikkel kalt et nøytrino — du vet, en av de gjenferdige tingene som suser gjennom alt, til og med jorda, uten at noen egentlig merker det. De spurte tilbake til en latterlig fjern galakse og regnet med å finne det som vanligvis driver disse nøytrino-produserende objektene: et supermassivt svart hull.
Men da de faktisk kikket? Null svart hull-aktivitet. Ingenting. Sprekk.
I stedet fant de en galakse helt proppet med nyfødte stjerner, som jobbet på høygir som et kosmisk samlebånd. Og denne oppdagelsen har fysikerne ganske begeistret, fordi den kanskje kan forklare hvor massevis av disse mystiske nøytrinoene faktisk kommer fra.
Hva er så spesielt med nøytrinoer?
La meg forklare dette fort. Nøytrinoer er stort sett de introverte i partikkelverdenen. De liker ikke å samhandle med noe — verken materie, energi eller sågar hverandre særlig mye. Billioner av dem suser gjennom kroppen din akkurat nå mens du leser dette, og du har null sjanse til å oppdage én eneste.
Forskere har jaklet på hvor høyenergetiske nøytrinoer kommer fra i tiår. De har funnet noen kilder, stort sett galakser med aktive svarte hull i sentrum. Men de kjente kildene summer ikke til å forklare alle nøytrinoene som flyter rundt der ute.
Det er puslespillet denne nye forskningen kanskje kan løse.
Si hei til "Skyggesprengeren"
Galaksen det handler om heter JCMT0402−0424, men forskerne ga den et mye kulere kallenavn: Skyggesprengeren. Hvorfor? Fordi denne greia er skjult — den er så støvete at vanlige teleskoper ikke kan se kjernen i synlig lys. Den er bare synlig ved bestemte submillimeter-bølgelengder, der den absolutt blusser med lysstyrke.
Denne galaksen ligger omtrent 11 milliarder lysår unna, noe som betyr at vi ser den slik den så ut da universet bare var noen milliarder år gammelt. Den er også utrolig lyssterk — en av de mest lyssterke galaksene som noensinne er observert ved slike bølgelengder.
Her blir det interessant. Forskerne forventet å finne et aktivt svart hull, typen som skyter ut stråler og stråling som ingen annen. Det er det som typisk driver disse lyssterke, nøytrino-produserende galaksene. Men da de kikket nærmere? Ingenting. Ingen som helst tegn til svart hull.
Så hva lagde alt det lyset?
Trikset med naturlige teleskoper
Å studere noe 11 milliarder lysår unna er ingen lett oppgave. Selv de beste teleskopene sliter med å skille ut detaljer på de avstandene. Men forskerne hadde flaks — det var en annen galakse som satt mellom Skyggesprengeren og jorda.
Den forgrunnsgalaksens tyngdekraft bøyde og forsterket lyset fra Skyggesprengeren, og fungerte som et naturlig forstørrelsesglass. Dette fenomenet, kalt gravitasjonslinsing, lot teamet se langt mer detaljer enn de normalt kunne. Tenk på det som universet som hjalp dem ut.
Med denne hjelpen kunne de se dypt inn i Skyggesprengerens kjerne og finne ut hva som egentlig foregikk.
Stjernedannelse på steroider
Dommen? Galaksens utrolige lysstyrke kommer ikke fra et svart hull — den kommer fra sinnssyg stjernedannelse.
Skyggesprengeren har en tett kjerne full av gass og støv i et område som bare er omtrent 1500 lysår på tvers. Til sammenligning er hele Melkeveien vår omtrent 100 000 lysår bred, så forestill deg å klemme enorme mengder materiale inn i et lite, lite rom.
Denne ekstreme typen miljø skaper de perfekte forholdene for å produsere nøytrinoer. Stjerner dannes, stjerner eksploderer, stjerner dør — og i disse tette, energirike forholdene skytes partiklene ut i rommet.
Hvorfor dette endrer alt (kanskje)
Her er greia som har forskerne begeistret: hvis stjernedannede galakser som Skyggesprengeren kan produsere nøytrinoer, kan det kanskje forklare et kjempestort hull i vår forståelse.
Forskerne anslår at disse kompakte, støvete starburst-galaksene kan stå for opptil 20 prosent av alle høyenergetiske nøytrinoer som flyter rundt i universet. Det er en betydelig del — og det betyr at vi har gått glipp av en stor kilde hele tiden.
Det er som å oppdage at en hel gruppe mennesker i byen din har stille produsert noe du trodde bare et utvalg kunne lage.
Selvfølgelig trengs det mer forskning for å bekrefte om stjernedannede galakser virkelig er så viktige. Men hvis dette holder stand, omformer det hvordan vi tenker på hvor nøytrinoer kommer fra — og minner oss på at universet alltid er fullt av overraskelser.
Noen ganger er det mest forventede svaret helt feil. Og ærlig talt? Det er det som gjør vitenskapen så gøy.
Kilde: ScienceDaily