Arkeologi kan være ganske så pelsete... eller rettere: hårløs

Jeg innrømmer det – da jeg først leste om dette funnet, hadde jeg spørsmål. Hva i all verden gjør en hårløs hund begravd i den peruanske ørkenen i 1200 år? Og hvorfor hadde noen malt skallen dens knallrød?

Visst seg at dette ikke er bare et eller annet gammelt villhunderære. De er forfedrene til peruansk inkaorchidee, en rase som fortsatt er registrert hos American Kennel Club. Og ifølge en ny studie publisert i Journal of Anthropological Archaeology levde disse hårløse valpene (eller ble i hvert fall begravd) på et sted som heter Castillo de Huarmey – et Wari-rike-område på Perus nordkyst.

Ørkenens utrolige bevaringsevne

Det som virkelig tok pusten fra meg: Ørkenen der disse hundene ble funnet er SÅ tørr at materialer som normalt ville råtnet bort har holdt seg intakte i århundrer. Vi snakker hår, bein, skinn, klær, til og med pigmenter som fortsatt ser friske ut i dag.

Arkeologene fant tre hundebegravelser, og én av dem fikk alle til å stoppe opp – et naturlig mumifisert hundekelett som var nesten komplett. Det manglet bare nedre del av frampoten. Dyret hadde fortsatt huden på. Ørene var der. Og det beste: Noen hadde farget skallen med sinkvitt, et knallrødt pigment som hadde stor betydning i gamle peruanske begravelsestradisjoner.

Først trodde forskerne at den mumifiserte hunden kunne være relativt ny – kanskje bare rundt 50 år gammel, etterlatt under perioder med ran på stedet. Men så la en av forskerne, Weronika Tomczyk fra Dartmouth, merke til noe interessant: Alle tre hundene var hårløse, og de manglet ALLE første premolar-tenner.

Det lille detaljen? Den bekreftet så godt som at dette ikke var tilfeldige gatehunder. Dette var avlsdyr, med spesifikke fysiske egenskaper som var med vilje ført videre gjennom generasjoner.

Det er komplisert (som alle kjæledyrforhold)

Og her blir det virkelig fascinerende – og ærlig talt, ganske gjenkjennelig.

Studiens forfattere kommer med et poeng som virkelig satt hos meg: Gamle mennesker hadde kompliserte forhold til hunder, akkurat som vi har i dag. De siterer forskerne som sier at "et kjæledyr for én gruppe mennesker samtidig kunne bli sett på som skadedyr av deres nærmeste naboer."

Tenk på det et øyeblikk. Noen der ute i år 800 e.Kr. elsket absolutt sin hårløse hund, kanskje til og med malte ansiktet dens rødt før begravelsen. Men naboen deres? Sannsynligvis ikke noen fan. Kanskje hunden holdt på å bjeffe. Kanskje den rotet i matlagrene deres. Kanskje den bare hadde den irriterende vanen med å stirre på dem med de sjelfulle, hårløse øynene.

Arkeologene fant også levninger av søramerikanske kameldyr (sannsynligvis lamaer og alpakkaer) – noen tydelig begravd som seremonielle offer, andre rett og slett kastet bort som søppel. Det virker som wari-folket hadde ulike forhold til ulike dyr, noen ganger samtidig.

Hvorfor dette funnet betyr noe

Utenom den generelle «cool»-faktoren (og ja, antikke mumifiserte hunder er objektivt kult) er dette faktisk viktig for å forstå Wari-riket. Castillo de Huarmey var et administrativt senter og begravelsesplass som dekket 110 mål – et av de eneste Wari-stedene funnet på Perus nordkyst.

Tidligere funn der har inkludert en uforstyrret elitetombe med 58 høystatus-kvinner, menneskeofringer og over 1300 gjenstander. Men disse funnene forteller oss om maktstrukturer og politikk. Hunde-levningsrestene? De forteller oss om hverdagslivet. Om de små øyeblikkene. Om et menneske, kanskje et barn, som elsket sin hårløse hund og ville huske den for alltid.

Den forbindelsen på tvers av 1200 år – noens kjærlighet til kjæledyret sitt bevart i den tørre ørkenluften – den treffer deg litt, ikke sant?