Funnene som fikk meg til å stoppe opp

La meg fortelle deg om noe jeg nettopp lærte. Noe jeg rett og slett ikke klarer å slutte å tenke på.

Tenk deg dette: En hule på Sulawesi i Indonesia. Forskere graver forsiktig ut levningene av urgamle mennesker – jeggere og sankere fra den siste istiden, et sted mellom 16 000 og 25 000 år tilbake i tid. Blant funnene er gamle jeksler og biter av kjevebein. Ved første øyekast virker ingenting spesielt.

Så tar noen en nærmere titt.

Og finner spor. Runde, inngraverte spor i tennene. Spor som ikke matcher noen kjent tannsykdom i dokumentasjonen.

Hva i all verden foregikk her?

Når tannsettet forteller en merkelig historie

Her blir det virkelig interessant. Slitasjepatternene på disse urgamle tennene fortalte en svært spesifikk historie.

Når tenner slides ned av vanlig mat, eller til og med uvanlige vaner, finnes det et mønster. Men dette? Dette var annerledes.

Forskerne la merke til at jekslene hadde skader som tydet på at noe hadde blitt oppbevart bakerst i munnen og gjentatte ganger flyttet fra side til side. Vi snakker om en gjenstand omtrent i størrelse og form som et betelnøtt – det harde frøet fra arekapalmen.

Det urgamle mennesket klemte det mellom tennene, av og til gnagd på det, og skyvde det deretter fra kinn til kinn med tungen. Igjen og igjen. I år, sannsynligvis.

Resultatet? Tenner som var så nedslitte at i minst ett tilfelle var de slitt helt ned til nerven.

Hvorfor tygde urgamle mennesker narkotika?

Godt spørsmål. Og ærlig talt – det er nettopp det som gjør denne historien så fascinerende.

I dag tygger folk fortsatt betelnøtter i mange deler av Asia og Oseania. Vanligvis pakker de dem inn i et betelblad sammen med lesket kalk (som hjelper til med å frigjøre de aktive stoffene), og bruker det som et stimulant – noe som gir energi og en mild rus.

Men disse urgamle menneskene? De hadde verken betelblader eller kalk. De sugde bare på harde frø.

Så hvorfor bry seg?

Den ledende teorien er at de begynte å bruke betelnøtter som medisin. Spesifikt mot tannpine. Og her blir ironien nesten uutholdelig: selve handlingen med å suge på disse nøttene ville slite ned tennene deres, og forårsake mer smerte, som igjen ville føre til at de brukte mer betelnøtter for lindring. En ond sirkel som høres uhyggelig kjent ut, ikke sant?

Forskerne fant ut at det finnes et stoff i betelnøtter som heter arekolin. Når du tygger eller suger på nøtten, aktiverer dette stoffet visse reseptorer i hjernen din – spesifikt de samme som er involvert i oppmerksomhet, læring og hukommelse. Høres det litt ut som nikotin? Det er fordi det virker på lignende måter.

Så disse urgamle menneskene bedøvet ikke bare tannpinen. De ble ruset. Regelmessig. I potensielt år før de døde.

Men det som virkelig fikk meg var...

Det andre individet i studien levde for rundt 6 300 til 7 600 år siden. Tusener av år etter at den første døde. Og tennene deres viste nøyaktig samme slitasjemønster.

Dette var ikke en engangshendelse. Dette var ikke tilfeldig. Mennesker på denne øya hadde holdt på med dette i tusenvis og tusener av år. Generasjon etter generasjon vendte de tilbake til de samme plantene for lindring fra verkende tenner, og fant sannsynligvis den behagelige rusen på veien.

Vi snakker mye om menneskets historie, om hvordan vi alltid har søkt mening, tilknytning, kunst og fremskritt. Men vi snakker ikke like mye om den andre siden av vår natur – den delen som alltid har lett etter måter å endre bevisstheten på, å flykte fra smerte, å føle noe annerledes.

Den triste delen

Moderne tygging av betelnøtter er assosiert med alvorlige munnhelseproblemer: ekstrem tannslitasje, tannkjøttsykdom, misfarging, hull, og så videre. Sier det deg noe?

De urgamle tennene viste lignende skader. Disse menneskene var sannsynligvis i mye smerte, og de behandlet den smerten med akkurat det som gjorde den verre.

Det minner meg om noe vi fortsatt ser i dag med ulike stoffer. Lindringen blir fellen. Medisinen blir sykdommen.

Hvorfor spiller dette noen rolle?

Ærlig talt tror jeg det er noe dypt ved å finne bevis på rusbruk så langt tilbake i historien vår. Vi behandler iblant rusbruk som et moderne problem, en konsekvens av vår kompliserte, stressende verden. Men disse funnene antyder noe dypere – kanskje et grunnleggende aspekt ved menneskets natur som går tilbake til våre tidligste dager som art.

Mennesker i smerte søkte lindring. Lindring kom med bivirkninger. Bivirkninger skapte mer smerte. Og slik fortsetter det.

Vi har ikke forandret oss så mye som vi liker å tro.

Neste gang du leser om oldtids historie – pyramider, hulemalerier, tidlig landbruk – husk denne historien. Et sted der ute, sannsynligvis i en hule ikke ulik den på Sulawesi, kjempet forfedrene våre med det samme menneskelige dilemmaet vi fortsatt står overfor i dag: hvordan håndtere lidelse, og hvilken pris vi er villige til å betale for å føle oss bedre.

Det er en historie 25 000 år i formingen.

Og ærlig talt? Det får meg til å føle meg litt mindre dominerende overfor menneskelige kamper med rus. Vi har holdt på med dette i veldig lang tid.

Kilde: Popular Mechanics