Mysteriet med de kjempeaktige insektene som ikke gir seg

Tenk deg dette: For 300 millioner år siden lusker du gjennom et sumpete skoglandskap. Plutselig suser en øyenstikker forbi hodet ditt – stor som en hauk. Med vinger på 70 centimeter. Ikke spøk – ekte skapninger.

De levde virkelig. Lenget vi trodde vi visste hvorfor. Men vitenskapen elsker å overraske. De sikreste svarene kan rakne.

Den gamle forklaringen alle svelget

På 90-tallet kom forskerne med en smart teori. Atmosfæren hadde massevis mer oksygen – opptil 45 prosent mer enn i dag. Insekter puster ikke med lunger. De har tynne rør, tracheoler, som sprer oksygen rett til musklene.

Større insekt? Da blir det vanskeligere å pumpe oksygen kun via diffusjon. Konklusjonen: Mer oksygen i lufta = mulighet for gigantinsekter. Rent, pent, ferdig.

Teorien satt fast i tiår. Sto i lærebøker. Spør en forsker, og svaret var alltid oksygenet.

Vrien: Oksygenet holder ikke vann

Nå har et team ved University of Pretoria, ledet av Ned Snelling, zoompet inn på musklene. Hvor mye plass tar egentlig disse tracheolene?

Svaret: Bare 1 prosent – eller mindre – av flyvemusklene. Selv hos de eldgamle kjempeøyenstikkerne. Minuscule proporsjoner.

Stopp opp. Hvis oksygen var flaskehalsen for størrelse, burde rørene fylle mesteparten av musklene. Men de bruker knapt plass. Som en vannslange som kunne vært dobbelt så tykk, men holdes tynn. Det er god plass til mer.

Sammenligningen som snur det opp-ned

Så sammenlignet de med fugler og pattedyr. Sjokkerende funn.

I hjerter hos fugler og pattedyr tar kapillærene – de små blodårene – ti ganger mer plass enn insekttracheoler. Enorm forskjell. Hvis pattedyr klarer seg med så plasskrevende systemer, hvorfor skal insekter knele for sine minimirør?

Logikken peker én vei: Insekter kunne lett utvikle større rør. De gjør det ikke. Dermed er oksygenet neppe grensen.

Hva er svaret da?

Mysteriet vokser i stedet for å krympe.

Hvis ikke oksygen, hva drev de til å bli kjempe store? Og hvorfor sluttet de brått? De forsvant totalt – ingen gradvis krymping, bare utryddelse.

Nye ideer dukker opp. Kanskje vertebrat-jegere ble for gode. Kanskje eksoskjelettet har ukjente grenser. Eller en miks av faktorer vi ikke har sett.

Noen forskere demper gleden: Oksygen kan spille inn andre steder, på uutforsket vis. Konklusjonen henger i lufta.

Hvorfor dette rocker vitenskapen

Dette er vitenskap på sitt beste. Vi lager den beste gjetningen med dataene vi har. Lærer det bort som sannhet. Så kommer nye verktøy og friske øyne – og alt rister.

Ikke fiasko. Det er kjernen. Oksygenteorien passet da. Testbar, logisk. Men skarpere tech og observasjon viser: Den dekker bare en bit – om noe.

Nå må forskerne tenke nytt om insektstørrelser. Og det er langt kulere enn en ferdigpakket løsning.

Den gamle verden ble enda mer gåtefull.