Kosmiske nyheter: Universet akselererer fortsatt

Greit, romentusiaster, plukk opp den kosmiske popcornen – vi har en oppdatering fra verdensrommet.

Husker du i fjor, da noen forskere antydet at universet kanskje hadde begynt å sakne farten? Det viser seg nok mest sannsynlig at det var et tilfelle av «uff, her regnet vi feil».

Et team med astrofysikere har nettopp publisert funn som bekrefter det de fleste av oss antok – universet ekspanderer fortsatt, og det akselererer. Og nei, dette er ikke noe seiersrunde. Det er mer som at alle pustet lettet ut og sa: «Greit. Godt. Tilbake til det egentlige spørsmålet.»

Det egentlige spørsmålet er: hvorfor skjer dette?

Hva er så spesielt med kosmisk ekspansjon?

La meg forklare. Tenk deg at du kaster en ball i været. Vanligvis går den opp, sakker ned, og kommer tilbake, ikke sant? Det var det de fleste forskerne forventet å finne da de studerte universet – at det første «big bang»-dyttet gradvis ville bremse opp.

Men det gjorde det altså ikke. Universet fortsetter å utvide seg fortere. Og fortere. Og fortere.

For å måle dette bruker forskerne noe som heter Type Ia-supernovaer – dette er eksplosjoner fra bestemte stjerner som brenner med en forutsigbar lysstyrke. Tenk på dem som kosmiske fyrtårn. Ved å studere hvor lyse disse supernovaene ser ut fra jorda, kan astronomene regne ut hvor langt unna de er og hvordan universet har strukket seg over tid.

Så hva gikk galt med den tidligere studien?

Her blir det litt teknisk (men jeg holder det enkelt, lovet).

Det sørkoreanske teamet som antydet at kosmisk ekspansjon hadde bremset, gjorde noen metodiske tabber. For det første behandlet de alderen til en hel galakse som om den var den samme som alderen til stjernen som til slutt eksploderte. Galakser er gamle; stjernene inni dem blir født til forskjellige tider. Det er som å si at alle bygninger i en by ble bygget samme år fordi byen selv er gammel.

De tok heller ikke hensyn til massen til galaksene som huser disse supernovaene. Dette betyr noe fordi mer massive galakser kan påvirke hvordan stjerner utvikler seg, og moderne kosmologi tar hensyn til dette som standard praksis.

Stjernelaget

Den nye analysen kom ikke fra et tilfeldig forskerteam. Blant dem var to Nobelprisvinnere – professor Adam Riess og professor Brian Schmidt, som fikk Nobelprisen i fysikk i 2011 for oppdagelsen av kosmisk akselerasjon i første omgang. Når folk med sånt cv. sier at «det originale arbeidet vårt stemmer», er det verdt å lytte.

Professor Riess uttrykte det fint: «Ekstraordinære påstander krever ekstra grundig testing.» Det er forskerspråk for «la oss ikke avfeie tiår med arbeid basert på én problematisk analyse.»

Gåten består

Her er greia – bare fordi vi bekreftet at målingene våre er korrekte, betyr ikke det at vi forstår hva som skjer.

Den «mystiske kraften» som driver akselerasjonen? Vi kaller den mørk energi, og den er en av de største gåtene i moderne fysikk. Vi vet den eksisterer fordi av effektene vi ser, men vi skjønner faktisk ikke hva den er.

Noen sammenligner den med antigravitasjon, som høres kult ut men egentlig ikke hjelper til med å forklare noe som helst. Det er mer som å si «det er noe som får universet til å utvide seg fortere, og vi har ingen anelse hvorfor.»

Dr. Phil Wiseman fra University of Southampton fanget det perfekt: «Ved å bevise at målingene våre er korrekte, kan vi komme tilbake til å prøve å forstå hva denne mørke energien egentlig er, i stedet for å lure på om den i det hele tatt eksisterer.»

Hvorfor dette betyr noe

Du lurer kanskje på hvorfor dette betyr noe som helst når alt dette skjer milliarder av lysår unna.

Her er hvorfor: å forstå universets fundamentale natur hjelper oss å forstå vår plass i det. I tillegg utgjør mørk energi omtrent 68 prosent av universet. Det er... mye av noe vi ikke forstår.

Og dessuten viser hele denne episoden vitenskapen i aksjon akkurat som den skal. Noen kom med en ide, andre forskere testet den, fant problemer, og nå har vi bedre forståelse. Slik fungerer den vitenskapelige prosessen – vakker, selv når den første påstanden ikke holder mål.

Professor Mark Sullivan fra Southampton sa det godt: Det å sette spørsmålstegn ved etablerte ideer og observasjoner er fortsatt avgjørende. Slik gjør vi fremskritt – ikke ved blindt å akseptere alt, men ved stadig å sjekke arbeidet vårt.

Så hva er status?

Fortsetter å akselerere. Fortsatt forvirret over hvorfor. Fortsatt og stirre opp på nattehimmelen og lure på hva vi overser.

Men ærlig talt? Den usikkerheten er en del av det som gjør kosmologien så spennende. Vi har bekreftet målingene, vi vet universet gjør noe rart, og nå kan vi fokusere energien på å finne ut akkurat hva den rare greia er.

Universet blir stadig større. Spørsmålene våre blir stadig flere. Og personlig synes jeg det er ganske fantastisk.

Nå, hvis dere vil ha meg, må jeg gå og stirre opp på himmelen og fundere over tilværelsen en stund. Du vet, som normale folk gjør.