Noen mennesker kan rett og slett ikke forestille seg ting?

Jeg må fortelle deg om noe som virkelig sjokkerte meg da jeg først leste om det.

Det finnes en tilstand som heter afantasi. Ordet høres ut som noe fra en fantasy-roman, men det er fullt ut en neurologisk tilstand. Folk med afantasi klarer bokstavelig talt ikke å lage mentale bilder. Ber du dem lukke øynene og tenke på et eple, skjer ingenting. Ingenting bilde. Ingen farge. Ingen form. Bare... mørke.

Og her kommer det virkelig rare: omtrent tre prosent av befolkningen har dette. Det vil si rundt 240 millioner mennesker verden over som lever livet uten noen gang å "se" noe i fantasien. Noen av dem vet ikke engang at hjernen deres fungerer annerledes før noen nevner det i en tilfeldig samtale.

Hva betyr det å ikke ha et indre øye?

Jeg vil at du virkelig tenker deg om om dette.

De fleste av oss lager bilder når vi dagdrømmer. Vi kan se for oss bestemors ansikt, visualisere drømmeferien, eller forestille oss hva vi skal spise til middag. Bildene kan være uklare eller skarpe, statiske eller filmaktige – men det er noe der.

For folk med afantasi finnes ingenting av dette. De husker kanskje fakta om hvordan moren ser ut – de vet hårfargen hennes, høyden hennes, lyden av latteren hennes – men de kan faktisk ikke se henne for seg. Det er som å prøve å beskrive en farge for noen som har vært blind fra fødselen. Informasjonen er der, men opplevelsen er borte.

Før du begynner å synes synd på afantasiere (ja, det er hva mange kaller seg selv), er det viktig å vite at dette ikke nødvendigvis er en funksjonshemming. Mange med afantasi lever helt vanlige, vellykkede liv. Noen forskere mener til og med de har fordeler – som å ikke kunne spille av traumatiske opplevelser om igjen mentalt eller grue seg for fremtidige scenarier. Ingen visuell spinning for dem!

Men altså... det er noe dypt med dette at en hel dimensjon ved menneskelig erfaring rett og slett mangler for disse menneskene. Og det er akkurat det som gjør forskningen så spennende.

Gjennombruddet med psykedelika

Her blir det virkelig interessant (og ærlig talt litt science fiction-aktig).

Forskere har begynt å samle inn kasusstudier av folk med afantasi som tok psykedelika – og noe bemerkelsesverdig skjedde. De kunne plutselig se.

En kasusstudie fra Brasil beskrev en 39 år gammel mann som hadde levd hele livet uten mentalt bilde. Drømmene hans var emosjonelle, men aldri visuelle. Han kunne ikke forestille seg sine egne familiemedlemmer. Så prøvde han ayahuasca, en kraftig psykedelisk te brukt i tradisjonelle seremonier.

Det som skjedde videre høres nesten ut som et mirakel: mens han var påvirket, klarte han plutselig å se sin fraværende far for sitt indre øye. Han beskrev det som "å se visuelle bilder for første gang i mitt liv."

Men her er det som virkelig fanget oppmerksomheten min: effekten tok ikke slutt da rusen ga seg.

Måneder senere kunne han fremdeles fremkalle svake bilder i tankene sine. Drømmene hans inneholdt nå visuelle elementer. Døren som hadde vært stengt hele livet hadde åpnet seg – og den forble åpen.

Et annet tilfelle involverte en 34 år gammel fransk kvinne som hadde hatt afantasi siden barndommen. Hun hadde aldri plaget seg over det, egentlig. Men etter å ha prøvd psilocybinsopper, opplevde hun bilder i tankene for første gang. Å leke med disse nye mentale bildene fikk henne til å innse hvor "begrenset" hennes subjektive virkelighet hadde vært sammenlignet med andre.

Hvorfor skulle dette fungere?

Jeg har grublet over dette, og ærlig talt er svaret komplisert (noe som, passende nok, er poenget når vi snakker om bevissthet).

Den ledende teorien er at psykedelika endrer hvordan ulike deler av hjernen kommuniserer med hverandre. Spesifikt ser de ut til å øke tilkoblingen mellom synsbarken, minneområder og områder for utførende funksjoner. I bunn og grunn kan stoffene være i ferd med å koble opp kretser som aldri hadde vært tilkoblet før, slik at informasjon kan flyte på nye måter.

En annen mulighet er mer psykologisk: kanskje den intense, visuelle naturen til psykedeliske opplevelser lærer folk hva mentalt bilde faktisk er, og gir dem en mal å jobbe ut fra selv etter at stoffene er ute av systemet.

Eller – og dette er teorien jeg finner mest fascinerende – vi snakker kanskje om en kombinasjon av begge deler. Hjernen forandrer seg fysisk, men personen lærer også å utnytte disse forandringene.

Hva dette forteller oss om bevissthet

Her blir jeg litt filosofisk (du er advart).

Som vitenskapsjournalist finner jeg denne forskningen utrolig spennende fordi den berører et av de dypeste mysteriene vi har: bevisstheten selv. Hvordan kan elektriske signaler i en tre pund tung fettklump skape opplevelsen av å se noe som ikke er der? Hvorfor lager hjernen min levende filmer mens noen andres forblir mørk?

Vi har ikke gode svar på disse spørsmålene. Filosofer har sloss med "det harde problemet med bevissthet" i tiår, og forskere er bare i ferd med å begynne å kartlegge området.

Men studier som dette antyder at bevissthet kanskje ikke er så fast som vi tror. Hjernen kan forandre seg. Nye evner kan oppstå. Veggene mellom ulike typer erfaring kan være mer gjennomtrengelige enn vi har trodd.

Det store bildet

Nå vil jeg være forsiktig her. Vi snakker om kasusstudier og anekdoter, ikke store kliniske studier. Forskningen er foreløpig. Vi vet ikke hvor mange med afantasi som kan ha nytte av dette, hvilke doser som kan fungere, eller om denne tilnærmingen faktisk kan bli en legitim behandling.

Men muligheten alene er ganske utrolig, ikke sant?

Tenk på det: et menneske kan gå hele barndommen, ungdomsårene og voksenlivet uten noen gang å oppleve noe de fleste av oss tar fullstendig for gitt. Og så, i én eneste dype opplevelse, forandrer alt seg for godt.

Jeg vet ikke med deg, men jeg synes det er både ydmykende og håpefullt. Det minner meg om at vi alle lever i litt ulike virkeligheter, formet av den unike arkitekturen i hjernene våre. Og det antyder at disse virkelighetene kanskje er mer fleksible enn vi tror.

Min mening

Som noen som tenker og skriver om vitenskap på heltid, er jeg genuint rørt av disse funnene. Ikke fordi jeg tror alle bør løpe ut og prøve psykedelika (vær så snill, ikke uten skikkelig veiledning og juridiske hensyn), men fordi denne forskningen åpner spørsmål som føles viktige for meg.

Hva annet kan vi mangle å forstå om menneskelig bevissthet? Hvilke andre evner er låst borte i hjerner som bare trenger riktig nøkkel? Og hvordan kan vi bedre forstå den enorme mangfoldigheten av subjektiv opplevelse som finnes blant oss?

Enten psykedelika viser seg å være en ekte behandling for afantasi eller ikke, synes jeg denne forskningen betyr noe. Den minner oss om at hjernen ikke er en datamaskin som kjører fast programvare. Det er et dynamisk, plastisk, mystisk organ som fremdeles er fullt av overraskelser.

Og personlig? Jeg synes det er ganske spennende.