Vent, det er en hemmelig by under isen?
Tenk deg dette: Det er 2024, og NASA flyr rutinemessige oppdrag over Grønlands massive isdekke. De bruker avansert radarteknologi for å studere isen og kartlegge hva som skjuler seg under. Plutselig oppdager en av forskerne — Chad Greene — noe uvanlig i målingene. Hva fant han?
En nedgravd militærbase.
Ikke bare en hvilken som helst struktur, altså. Vi snakker om Camp Century, også kjent som "byen under isen." Dette stedet var enormt — 21 underjordiske tunneler som strakte seg nesten 3000 meter, med trebygninger, ståltak og et faktisk atomreaktor. Alt frosset solid omtrent 30 meter under overflaten.
Greenes første tanke? "Vi lette etter bunnen av isen, og så dukker Camp Century opp." Hans kollega Alex Gardner fra NASA Jet Propulsion Laboratory sa at de virkelig ikke skjønte hva de så på først. Kan du forestille deg å være isforsker og tilfeldigvis oppdage en hemmelig militærbase? Det må være et av de mest surrealistiske øyeblikkene i moderne vitenskap.
Men her blir det virkelig interessant...
Du tenker kanskje: "Greit, spøkelsesby under isen, rart men hva faen." Men hold kjeft — historien om hvorfor de i det hele tatt bygde dette stedet er fullstendig sprø.
Camp Century ble offisielt presentert som en vitenskapelig forskningsstasjon. Og jo, forskerne der gjorde noen genuine viktige oppdagelser. De var pionerer i å studere iskjerner, og de fant bevis for at Grønland en gang var dekket av skoger med mangfoldig dyreliv. Ganske kult, ikke sant?
Bortsett fra at det var bare en avledning.
Den virkelige missionen het Project Iceworm, og den var hentet rett ut av en kaldekringsfeberdrøm. Ideen? Gjemme atomraketter under Grønlands isdekke, klare til å skytes opp hvis sovjetterne angrep. De planla å bygge tunneler over 135 000 kvadratkilometer — nok plass til 600 missiler. Dette ville krevd 60 oppskytningssentre og omtrent 11 000 soldater som bodde permanent under bakken.
Jeg vet ikke om deg, men tanken på 11 000 mennesker som lever i tunneler under et isdekke i fullstendig isolasjon høres ut som noe fra en dystopisk roman, ikke en militær strategi.
Her er twistet: Danmark visste ikke engang om det. Selv om USA hadde tillatelse til å bygge baser på Grønland gjennom en forsvarsavtale fra 1951, ble hele omfanget av Project Iceworm holdt fullstendig hemmelig for den danske regjeringen. "Vitenskapelig forskning"-vinkelen var bare en praktisk fasade.
Å bygge en by på en isbremm høres helt elendig ut
Kan du forestille deg logistikken? Temperaturene falt til minus 50 grader. Vinden kunne nå 200 kilometer i timen. De måtte slepe 6000 tonn materiale ved hjelp av tunge sleder som maks gikk i 3 kilometer i timen. Å frakte forsyninger fra Thule (en annen amerikansk base) til byggeplassen tok 70 timer med slede. Sytti. Timer.
De gravde massive grøfter inn i isen — hovedgrøften het "Main Street" og strakte seg 300 meter. Deretter bygget de trekonstruksjoner inni med ståltak oppå. Kronjuvelen var en av de første atomreaktorene av middels styrke, som måtte behandles med ekstrem forsiktighet i de frysende forholdene bare for å fungere.
I 1967 ble hele operasjonen forlatt. Den ustabile isen gjorde hele greia upraktisk, og Project Iceworm var offisielt dødt. De rev ned det de kunne, fjernet reaktoren, og dro.
Men her er delen som holder meg våken om natten...
Det radioaktive problemet ingen ville snakke om
Husker du den atomreaktoren? Den de jobbet så hardt for å installere under 30 meter is? De fjernet den da basen stengte i 1967.
De fjernet derimot ikke avfallet.
I løpet av sin korte drift produserte reaktoren over 180 000 liter atomavfall. Alt av det sitter fremdeles der, frosset under Grønlands isdekke.
I tiår var ikke det et stort problem. Isen var stabil, avfallet var trygt innelåst i frossen stasis. Men her er greia med isdekker: de smelter.
Ifølge klimaprojeksjoner kan Camp Century og dens radioaktive innhold begynne å bli eksponert allerede i 2090. Isen som har beskyttet denne giftige hemmeligheten, blir sakte sin egen verste fiende.
Forskere som William Colgan har påpekt at "de trodde det aldri ville bli eksponert." Kaldekringsplanleggerne antok at isen ville være permanent. De tok feil.
Hva betyr alt dette?
Jeg synes denne historien er absolutt fascinerende fordi den er som et vindu inn i hvordan vi tenkte under den kalde krigen — denne perioden med ren paranoia der vi var villige til å bygge hele byer under isdekker bare for å ha et atomalternativ til. Ambisjonen, hemmeligholdelsen, den skamløse dristigheten.
Men det er også en advarsel om å etterlate rot. Vi bygget dette, brukte det, forlot det, og gikk. Femtiåtte år senere sitter vi igjen med radioaktivt avfall gravd ned under smeltende is — et problem som fremtidige generasjoner må finne ut av.
Neste gang du ser på et kart over Grønland, husk: det er en hel spøkelsesby der nede, komplett med atomavfall, som sakte dukker opp mot overflaten mens verden blir varmere. Naturen har en måte å avdekke hemmelighetene våre på til slutt.
Noen ganger er de mest interessante historiene ikke å finne i fremtiden vi bygger — de er begravd i fortiden vi glemte å rydde opp etter.
Kilde: Popular Mechanics